Strong Feelings

kapittel TJUENI

~Blake~

I tillegg til en bot på fuckings 13500 kroner, ble førerkortet mitt dratt inn midlertidig. Jeg vet enda ikke hvor lenge til det er får det tilbake, men jeg vedder på at det helt sikkert er mer enn to måneder. Derfor er Octavia nødt til å kjøre meg hjem til leiligheten min. Jeg kunne forsåvidt gått, men jeg er en lazy ass og gidder ikke det. 

"Du bør fortelle henne alt, Blake," sier Octavia idet hun stopper opp foran leilighetsbygget og setter på håndbrekket. Hun tar seg friheten å se på meg med de mandelformede, sminket øynene sine.

"Jeg skal det," svarer jeg og knekker fingrene, en uvane jeg har. "Jeg bare håper at hun ikke mister vettet og går fra meg."

Octavia himler med øynene og slår meg på skulderen, litt hardere enn vennlig. "Ikke tenk sånn der, din tosk. Vær optimistisk, som meg," sier hun og smiler stort. 

Jeg fnyser. "Du er den minst optimistiske personen jeg vet om," mumler jeg.

Hun gir meg et stygt blikk, lener seg over til meg og åpner døren min. "Ut med seg," sier hun irritert. Jeg himler med øynene og går ut av bilen, men akkurat før jeg skal til å smelle igjen døra, sier Octavia noe.

"Bree elsker deg, Blake, hun forstår sikkert."

Jeg gir henne et nikk og et lite takk, før jeg smeller igjen døren og går inn i bygningen. Motoren på bilen til Octavia brummer iltert i det hun kjører nedover gata bak meg, og jeg sukker misunnelig. Jeg savner allerede å ha førerkort.

Det tar bare noen sekunder å løpe opp trappene til fjerde etasje. Jeg kunne riktignok tatt heisen, men jeg har egentlig aldri likt heiser. Det er greit om jeg tar dem med noen, men ikke alene. Det hender noen ganger at jeg tar den alene, men det er bare hvis jeg er for sliten til å gå trappene. Det er jeg ikke idag.

Når jeg kommer opp i fjerde etasje, svinger jeg til høyre og går videre bortover korridoren. Jeg begynner å nærme meg døren inn til leiligheten min, men blir riktig så sjokkert når jeg ser at det allerede er en som står der, lent mot dørkarmen. Det ser ut som denne fyren snakker med noen innenfor døra, som jeg ikke kan se fra denne synsvinkelen.

Jo nærmere jeg kommer, jo sikrere blir jeg på hvem det er som står der. Det svarte, litt lange håret, høyden og den muskuløse kroppsbygningen er ikke til å ta feil av. I fengsel har han sikkert tatt av seg noen kilo og blitt ordentlig sterk også, når han ikke var for opptatt med å banke opp folk.

Dette er ingen andre enn min gamle, ikke så veldig gode, venn, Simon Mcall.

"Simon?" spør jeg sjokkert idet jeg nesten er framme ved døra. 

Simon snur seg rundt og ser på meg med de isblå, kalde øynene sine. Leppene hans kruser seg opp i et smirk, og han humrer. "Blake. Fyfaen, så godt å se deg igjen uten en glassvegg mellom oss," sier han og åpner hendene sine for å klemme meg. 

Jeg ler høyt og går rett inn i den harde klemmen hans. "Simon? Hva faen gjør du her?"

"Jeg kom ut fra fengselet. Prøvetid," sier han stolt. "God oppførsel, eller noe sånt bullshit."

Flirende trekker jeg meg ut av klemmen, men lar den ene hånden min bli igjen på skulderen hans. Det er virkelig godt å se ham igjen, til tross for at vi har mistet kontakten i årene han har sittet i fengsel. Jeg hadde fortalt ham når jeg har vært på besøk til han i fengselet om at jeg og Bree hadde flyttet sammen, men jeg har ikke vært der på lenge nå, så han vet ikke at Bree er gravid.

Og apropos Bree; hun står faktisk her, hun også. 

Øynene henner er virkelig sjokkert over synet av meg og Simon. Håret er i en rufsete dottpå hodet, og hun har bare på seg en svart morgenkåpe. Min svare morgenkåpe som er alt for stor for henne. Ikke at jeg noen gang bruker den.