Lappeteppe

Livet går videre

Jeg glippet svakt med øynene når Vinjar kom slentrende inn døra. Jeg hadde vært alene hjemme i hele dag, og det var fint at det endelig var andre lyder å høre enn de jeg selv laget. Jeg ble liggende på sofaen, og forventet nesten at Vinjar skulle komme bort til meg. Men det gjorde han ikke. Alt han ofret meg var et kort blikk, og et antydning til et smil. Jeg kjente hjertet mitt synke inni meg. Hva var det som skjedde? Var Vinjar sur på meg? Når jeg tenkte etter hadde han faktisk ikke snakket til meg i hele dag.

- Vinjar? spurte jeg forsiktig.

Stemmen min var nesten uhørlig, men jeg hørte at Vinjar stoppet opp. Men jeg hørte noe mer også. Han sukket, som om han var irritert. Plutselig sto han i døråpning igjen.

- Hva er det? spurte han utålmodig.

Jeg kikket overrasket på han.

- Vinjar? spurte jeg med et snev av urolighet i stemmen min.

Han himlet så vidt med øynene sine, men det var nok til at jeg hadde merket det. Jeg kjente en svak uro bre seg innvendig i meg. Hadde jeg ødelagt alt mellom med og Vinjar nå? Hadde han blitt så lei seg over det jeg hadde gjort i går? Han måtte da skjønne at jeg ville holde noen ting for meg selv..

- Ja, var det noe eller? spurte Vinjar skarpt. - Jeg gidder ikke stå her hele dagen.

Jeg reiste meg forsiktig opp i sittende stilling, og passet på å holde blikket hans fast. Forsiktig gispet jeg etter luft. Det føltes som at noen klemte til rundt hjertet mitt, slik at de andre delene i kroppen min ikke fikk nok oksygen til å fungere.

- Hva er det? spurte jeg paft.

Vinjar stirret intenst på meg.

- Hva det er for noe? svarte han kjapt. - Jeg trodde det var du som lurte på noe her.

Jeg merket at han begynte å bli veldig irritert, og jeg var takknemlig for at han i alle fal prøvde å holde det inni seg. Da Vinjar snudde seg og gikk tilbake til rommet sitt brydde jeg meg ikke en gang. Jeg ble bare sittende. Helt til mamma kom hjem fra jobb.

Jeg banket forsiktig på døra hans. Jeg ville ikke tære på nervene hans, for å si det sånn. Det var greit hvis Vinjar ville være litt for seg selv til tider, men jeg så seriøst på han når det var noe som plaget han.

- Hva er det? brummet Vinjar. - Og hvem er det? la han raskt til.

Han lot være å åpne døren. Jeg trakk pusten dypt og ventet noen sekunder før jeg svarte han.

- Det er bare meg, lillebror, sa jeg stille. Og forhåpningsfullt.

Det ble stille bak døra hans, men bare i noen få sekunder.

- Bare deg? spurte han nesten overrasket. - Hvorfor kan du ikke si Ida, slik vanlige folk gjør? Og slutt og kall meg "lillebror", er du snill.

Jeg stoppet å puste i brøkdelen av et sekund, og blunket rart med øynene mine. Hva?

- Hvorfor kan ikke vi krangle slik normale søsken gjør? nærmest sutret Vinjar.

Jeg klarte ikke å motstå fristelsen, så jeg skøyv døra til rommet hans opp. Vinjar kikket rasende opp på meg.

- Hva var jeg sagt om å bruse inn på rommet mitt uten lov? sa han irritert.

Jeg kikket dumt på han.

- Det var alltid lov før, prøvde jeg meg spørrende.

- Før, ja! sa Vinjar med en tilgjort teit stemme. - Legg merke til det ordet. Før!

Nå hadde Vinjar hevet stemmen såpass at det nesten gjorde vondt i ørene mine.

- Hva mener du? spurte jeg illsint.

For nå var jeg sint. Hvordan går det an å gå fra å være den snille lillebroren, til å bli det monsteret? Bare på en dag til og med!

- Ida, sa Vinjar strengt. - Livet går videre, sa han bestemt. - Du har ditt og holde på med, og jeg har mitt.

Jeg ble helt paff. Mente han det seriøst?

- Ut, hvisket Vinjar nesten desperat.

Jeg møtte blikket hans i et kort øyeblikk, før han smelte døren igjen rett opp i ansiktet mitt. Jeg kunne se at han holdt på å begynne å gråte, men han ville desperat skjule det. Jeg kjente at håp bygge seg innvendig i meg. Kanskje alt dette ville være glemt til i morgen? Eller kanskje ikke.. Men Vinjar holdt på å gråte. Og han prøvde å skjule det for meg. Det hadde han aldri gjort før.. Aldri.