Lappeteppe

Ouuuu

Skolen var i gang igjen. Mandag. Ivana og Kathrina hadde dratt hjem til Voss igjen, og jeg kjente at jeg savnet dem allerede. Det var en selvfølge at de alltid var der for meg, og de var rett og slett bare en veldig vesentlig del av livet mitt.

- Kan jeg sitte her? spurte han plutselig.

Kornelius. Jeg kikket opp og møtte blikket hans. Jeg nikket og ryddet bort noen bøker som lå strødd utover pulten ved siden av meg. Jeg hadde egentlig avtalt å sitte med Sander, men han ville sikkert ikke lage noe spesielt oppstyr uansett.

- Hatt en fin fin helg? spurte Kornelius.

Jeg nikket til ham og la overrasket merke til at vi oppførte oss som gamle venner. Det var jo positivt i det minste fastslo jeg stolt.

- Ouuuu, hvisket noen bak ryggen min.

Jeg snudde meg og møtte blikket til Christina. Selvfølgelig. Hun sendte meg et er-dere-sammen blikk, men jeg geipet bare til henne. Kornelius snudde seg også, og kikket spørrende på meg. Jeg begynte bare å le, og Kornelius lo med meg. Det var herlig. Det var herlig å vite at jeg hadde Kornelius også med meg på teamet.

- Finne på noe etter middag? spurte Frank.

Han kom opp på siden av meg sammen med Nora.

- Sander og Christina kommer bort til meg klokka seks, hintet ham.

Jeg nikket.

- Jeg har veldig lyst, begynte jeg.

- Men da har planer med kjæresten, avsluttet Frank alvorlig. - Ouuuu, ertet ham.

Han sendte meg et det-er-helt-ok blikk og spaserte videre med Nora ved siden av seg. Jeg trakk på skuldrene, men orket ikke å bruke krefter på å rope etter dem.

Pling. Jeg tok opp mobilen min og kikket på mobilen min. En melding fra et ukjent nummer. Hvem kunne det være tenkte jeg sjokkert for meg selv. Jeg låste opp mobilen min og leste fort igjennom meldingen. "Møt meg i parken klokka ni?", sto det. Jeg leste meldingen flere ganger for meg selv, og jeg funderte over hvem det kunne være. Selvfølgelig trodde jeg at det var Kornelius, men man kan jo aldri være sikker. Klokka ni? Det er jo veldig sent da. Hva om det er noen andre som vil såre meg? Jeg ristet på hodet og smilte for meg selv. Jeg er da ikke pysete. Selvfølgelig vil jeg dra til parken for å finne ut hvem det er.

- And I don't want you to be cold, so you can wear my sweatshirt, sang jeg stille for meg selv.

Jacob Sartorius' nye sang "Sweatshirt" var endelig ute på iTunes og Spotify! Jeg satt på sangen og skrudde volumet på fult. Det var en av fordelene ved å være alene hjemme: ingen som klaget på at musikken var for høy. Digg.

- My sweatshirt, sang jeg for full hals.

Så begynte jeg å le, for det gikk nettopp opp for meg hvor elendig jeg faktisk er på å synge. Helt forferdelig. Jeg prøvde å se for meg at jeg ble kjent for å synge, og det fikk meg til å le enda kraftigere. Synge? Det var noe jeg ikke kunne i det hele tatt. Jeg begynte å tenke litt mer over innholdet i sangen, og det gjorde meg helt varm innvendig. "You can wear my sweatshirt". Tenk om Kornelius noen gang ville si noe sånt til meg, drømte jeg for meg selv. Jeg la meg ned på sofaen men mobilen min i hånden. Slik ble jeg liggende å drømme om hva som kan skje. Bare kan.