Lappeteppe

Christina

Jeg gikk alene i byen. Helt alene. Og for en gangs skyld var det faktisk befriende. Rett og slett. Endelig kunne jeg puste lettet ut, for samtalen jeg hadde hatt med Ivana og Kathrina var heldigvis for lengst over. Jeg skjønte det de hadde sagt om røykingen, men de hadde ikke møtt Aleksander en gang! De kunne ikke si at han var bad boy bare fordi han røkte. Eller.. Det sa seg vel egentlig selv da men, uansett! De hadde absolutt ingen rett til å bestemme over meg. I alle fall ikke nå lengre. Og det Kathrina hadde sagt om at Alicia heller ikke var noe bra for meg, det var i alle fall tullprat! De gamle venninnene mine hadde jo ikke møtt Alicia en gang. Aldri. De hadde vel knapt sett et bilde av henne. Så hvordan kunne de vite hvordan hun var? Slik gikk jeg rundt og tenke i først omgang. Så kom jeg på andre tanker. Hva om jeg faktisk hadde forandret meg, akkurat slik som de hadde sagt? Den tanken var faktisk litt skremmende. Og det de hadde sagt om Alicia.. Eller som de sa, den nye bestevenninnen min.. Kanskje det også var litt sant.. For det var jo Alicia som hadde fått meg til å stjele, slanke meg, begynne med sminke og ikke minst få meg sammen med Aleksander - selv om jeg overhodet ikke liker han! Slik hadde ikke den gamle Ida vært, og det var jeg fult klar over.

Ivana hadde sendt meg en melding i går, etter jeg hadde avsluttet samtalen vår. Hun spurte meg om hvorfor jeg plutselig så ut som en oversminket barbiedukke. Det hadde bare gjort meg sykt irritert. "Hva er det du holder skjult for meg?", hadde jeg skrevet tilbake. Ivana hadde spurt meg hva jeg mente med det. "Du skulle si meg noe på mandag, før skolen, husker du?" hadde jeg skrevet nesten desperat tilbake til henne. Da fikk jeg ikke noe svar. Ikke før dagen etter, altså i dag. Og det eneste som sto i meldingen var et kort og enkelt "Ja". Jeg orket rett og slett ikke å bruke krefter på å svare henne, så jeg hadde like gjerne slengt på meg et par sko og tuslet inn til sentrum. Det var sikker tjuende gangen jeg hadde vært i sentrum, men det var første gangen jeg var alene. Jeg hadde vært her flere ganger med mamma og pappa, så jeg følte meg veldig trygg.

Jeg gikk inn på BikBok, og ble angrepet av minner. Det var herfra jeg og Alicia hadde stjålet så mange klær. Jeg kjente med hånda i jakkelomma mi, og registrerte to lapper. Jeg trakk de opp og smilte lykkelig når jeg så at det var to tohundrelapper. Jeg holdt de hardt fast, og gikk forsiktig bort til disken. Der fant jeg en boks som var merket med "Tips". Hjertet mitt dunket ekstra fort da jeg fortet meg å stappe tohundrelappene nedi boksen. Dama i kassa smilte til meg, men hun var heldigvis opptatt med en annen kunde.

- Hei, sa en stemme rett bak meg.

Jeg skvatt til og snudde meg. Like etter pustet jeg lettet ut.

- Hei, smilte jeg tilbake.

- Hva gjør du her? spurte Christina.

Jeg trakk på skuldrene.

- Bare henger, liksom, tenkte jeg høyt.

Like etterpå kjente jeg meg tåpelig. Det var ikke meningen å si det høyt. Christina nikket bekreftende, men sendte meg et uforstående blikk.

- Hvor er Alicia da?

Jeg følte dagen min holdt på å ramle over enda når jeg tenkte over det. Hvor var egentlig Alicia? Jeg trengte henne jo nå.. Jeg hadde jo nesten nettopp kranglet med mine beste venninner. Og Alicia hadde jeg ikke hørt fra.

- Og Aleksander, hvor er han? Eller skal jeg si bae? la hun ertende til.

Jeg himlet med øynene.

- Liker du han? spurte jeg med et lurt smil om munnen.

Christina ristet på hodet.

- Nei, sa hun kort men bestemt. - Jeg er ikke bad girl.

Nok en gang ga Christina meg noe å tenke på. Mente hun at jeg var blitt veldig bad girl den siste tiden? Jeg følte blikket til Christina studere meg, og jeg rettet oppmerksomheten min mot henne. Jeg merket at hun lot blikket sitt flyte over hele meg, gang på gang. Jeg er sikker på at hvis vi ikke hadde befunnet oss midt i en butikk, ville det blitt pinlig stille. Heldigvis skjønte Christina også det, og brøt stillheten oss i mellom.

- Vet du ikke at du er finere uten sminke? sa hun spakt.

Jeg rynket pannen.

- H-h-hv-a-a mener du? prøve jeg meg.

Christina ristet bare på hodet. Hun så egentlig litt lei seg ut, noe som faktisk ikke er så veldig rart. Jeg valgte jo tross alt Alicia fremfor henne. Og jeg har jo på en måte oversett henne helt til nå i dag.

- Det tror jeg du vet, sa hun stille. - Hun ødelegger deg, ser du ikke det? Hvor mange kg har du egentlig gått den på bare den siste uken? Og Ida, jeg ser at du ikke liker Aleksander. Hvorfor holder du på med han da?

Hun stilte meg tusenvis av spørsmål, men ikke på den måten at hun gjør det klart at hun vil ha et svar. For hun vet allerede svarene, og det vet jeg også.

- Jeg vil elske deg for den du er, Ida, sa Christina med en dyp fure i ansiktet. - Det vil aldri Alicia gjøre.

Jeg gispet av den siste replikken hennes, men jeg nikket innvendig for meg selv - slik at bare jeg kunne se det. For jeg visste det var sant. Dessverre. Alicia ville aldri verdsette meg for den personen jeg egentlig er. Aldri. Men jeg kjenner jo heller ikke Christina.. Så jeg vet ikke om hun kan si at hun vil elske meg for den jeg er.. Det kan faktisk være veldig vanskelig å elske meg.. Men jeg så poenget Christina hadde. Jeg kikket opp og møtte blikket hennes. Hun nektet blikkontakt, og slo blikket fort ned. Så snudde hun seg fra meg og gikk. Vekk fra meg. Ut av butikken, bortover gaten og utenfor synsvidden min.

- Hadet da, hvisket jeg hest.