Lappeteppe

Vil han overleve?

Kornelius sov når jeg ankom sykehuset, og jeg kjente at det var litt deilig. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det var fint å ha andre ting å tenke på sånn innimellom, selv om jeg savnet Kornelius veldig. Jeg hadde sovet hjemme til i dag, men klokka var en gang ikke 07:00 på morgenen, og jeg var allerede på plass på sykehuset. Så mye betydde Kornelius for meg. Jeg kunne bare ikke være lenge uten ham. Jeg satt tett inntil Tina og Rolf, foreldrene til Kornelius. Mamma og pappa var også i rommet, men jeg følte meg litt bedre ved siden av noen som faktisk lignet litt på min kjære Kornelius. Vinjar sett på gulvet foran meg, og jeg hadde for lengst plassert hendene mine i håret hans. Det satt flere mennesker i rommet som jeg kjente. Gamle mennesker med rynker overalt. Tina hadde gitt meg navnene deres, men jeg hadde allerede glemt alle. Det eneste jeg husket var at noen av menneskene var besteforeldrene til Kornelius. Maskinen som Kornelius hadde vært koblet i under hele oppholdet på sykehuset ble nå koblet fra ham. Det var rart å høre pipelyden dø ut, og jeg ble grepet av panikk.

- Dør ham? hvisket jeg sårt uten noe annet å si.

Tina strøk meg over hodet og ristet på hodet.

- Det får vi ikke håpe.

Det kom flere leger inn på sykehusrommet, og fem av dem hjalp til med å koble Kornelius fra den pipende maskinen. Jeg visste ikke hva de holdt på med, annet enn det jeg så med mine egne øyne. Men jeg var klar over at det måtte være en grunn til at de koblet maskinen av Kornelius. En av to. Enten var det ikke håp for han lenger, ellers så var han frisk allerede. Jeg håpet selvfølgelig for den siste. En lege kremtet forsiktig når de andre legene hadde trillet bort maskinen, og jeg kikket opp på ham. Jeg visste godt hvem han var, og han smile kort til meg. Han hadde vært innom flere ganger mens jeg og Kornelius hadde våre koselige stunder sammen.

- Jeg tror vi alle vet hvorfor vi er her i dag, startet legen nervøst.

Det at legen var nervøs gjorde meg usikker. Var det han skulle fortelle, noe negativt? Jeg presset hendene mine mot hodet til Vinjar, prøvde å presse ut alt av dårlige følelser som befant seg inni meg.

- Vi har overreagert, smilte legen.

Å overreagere kan være både positivt og negativt, men siden legen smilte smilte jeg også. Man smiler ikke om man skal fortelle om en person som er for syk til å overleve.

- Det er ikke så alvorlig at vi trenger å bruke cellegift en gang.

Jeg følte en stor klump lette fra magen min. Kornelius fikk beholde håret sitt. Det var komisk, men det var faktisk det første som falt meg inn. Men selvfølgelig var det en stor lettelse at Kornelius vil overleve.

- Han er nesten frisk, og kan dra hjem.

Jeg ble most imellom Tina og Rolf i det de klemte hverandre i ren glede, og jeg presset meg opp mellom dem og hvisket.

- Jeg vil også dele gleden med dere.

Tina kysset meg lett på pannen, og jeg lyste opp. Hun var som en mamma nummer to for meg.

- Men, avbrøt legen oss.

Jeg kikket overrasket opp på ham. Ikke noe men nå. Det klarte jeg ikke. Jeg ville leve litt i dette lykkeruset, bare for en liten stund.

- Vi kan ikke garantere noe som helst, sukket ham.