Lappeteppe

Faktisk ikke greit

Jeg holdt Joakim i hånda mens vi gikk igjennom parken. Ikke fordi jeg har følelser for ham, men fordi jeg synes det føles helt normalt ut. Og greit. Dessuten var det Joakim som tok hånda mi først. Det jeg gjorde var å holde den.

- Hva har du tenkt å gjøre nå da? spurte han helt plutselig, sånn uti det blå.

Først rynket jeg pannen og tenkte så det knakte. Hva mente han? Så tenkte jeg at han kanskje snakket om Alicia. Ja, det hørtes logisk ut. Jeg trakk bare på skuldrene. Jeg hadde lyst å si at jeg ville slutte å henge med henne. Nei, jeg ville faktisk love det. Men det kunne jeg ikke.. For jeg vet at Alicia bestemmer over meg, uansett hva. Jeg kan ikke si at jeg skal holde meg unna henne, uansett om jeg vil. For hun kommer til å følge etter meg. Det gjorde meg lei meg.

- Jeg vet hun er vrien, Ida, sa Joakim forsiktig. - Men du må vri deg unna henne.

Jeg nikket og trakk pusten dypt, men lot være å svare. Det var jo bare Joakim, så det ble ingen pinlig stillhet. Uansett tror jeg han skjønner meg. Ja, hun er utrolig vrien. Og det er ikke bare bare å vri seg unna det jerngrepet hun har på meg akkurat nå.

- Joakim? spurte jeg nesten forhåpningsfullt.

- Ja? spurte han hest.

Jeg kjente en tåre presse på, men jeg lot den ikke renne nedover kinnet mitt.

- Hvis jeg ikke klarer.. hvisket jeg.

Lenger kom jeg ikke. Stemmen min sviktet. Joakim tok et hardere tak i hånden min.

- Selvfølgelig, hvisket han mildt.

Jeg smilte lettet. Da.

- Men nå møter du nok på et lite problem, mumlet han like etterpå.

Jeg kikket desperat opp. Det skulle jeg aldri gjort. I side synet mitt så jeg Joakim kaste et vilt og nervøst blikk på meg. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, så jeg kikket stumt i bakken. Jeg hørte de høye hælene klikke hardt og bestemt mot bakken mens hun kom gående mot oss. Fort. Hånda til Joakim forsvant ut av min.

- Ser man det, sa hun skarpt. - Ida Bergh, hva gjør du her?

Joakim stilte seg i mellom meg og Alicia. Det var tøft av ham, men jeg kjente hjertet mitt galoppere i full galopp. Jeg la en hånd på skulderen hans, og trakk han tilbake. Jeg kjente han sende meg et irritert blikk, og jeg tok det i mot.

- Alicia, hvisket jeg med gråt i halsen.

Jeg kremtet, og prøvde å ta meg sammen. Jeg merket fort at det var nærmest umulig. Alicia la armene i kors over brystet, og det var tydelig at hun ventet på en forklaring. Jeg kremtet nok en gang. Jeg gjorde som regel det når jeg ble nervøs.

- Jeg henger med vennene mine, sa jeg høytidelig. Jeg ville gjøre det klart at jeg faktisk har andre venner enn henne. - Er det greit, eller?

Alicia så rart på meg, med et øye lukket og det andre åpent. Hun kritiserte meg vel.

- Nei, Ida, sa hun irritert. - Det er faktisk ikke greit.

Jeg måpte.

- Nå blir du med meg, sa hun bestemt.

Plutselig kom hun mot meg og tok et hardt grep rundt armen min. Så dro hun meg til seg. Dessverre for henne var hun litt for treg. Joakim hadde allerede tatt tak i den andre armen min, og holdt meg fast. Jeg var veldig takknemlig for at han ville forsvare meg, men han hadde nok ikke sjanse uansett.

- Det går bra, hvisket jeg til Joakim.

Han så paff på meg, og sendte meg et mener-du-det-du-sier blikk. Jeg lot blikket mitt hvile på noe annet enn ham.

- Hører du ikke hva hun sier? spurte Alicia skarpt. - Slipp henne.

Og da gjorde Joakim det. Jeg savnet med et hånda hans som holdt rundt min. Men nå var det for sent. Alicia holdt allerede på med å trekke meg med seg. Vekk fra Joakim.