Lappeteppe

Hvorfor?

Jeg fortalte Ivana og Kathrina alt. Absolutt alt. Selvfølgelig i rekkefølge, selv om jeg hadde mest lyst å fortelle om det jeg nettopp hadde sett. Først om hvor vanskelig det var å begynne på den nye skolen. Så hvordan Alicia hadde bestemt at vi skulle bli venner, og på en måte skilt med og Christina. Jeg følte meg skamfull da jeg fortalte om ranet, men de tok det overraskende greit. Selvfølgelig ble de begge stolte over meg da jeg sa at jeg hadde sagt i fra senere, og gjort opp for meg. Jeg fortalte om Aleksander, og hvordan jeg "avslørte" Alicia. Så var det heldigvis nesten kun positive ting å fortelle om.

- Det er fint å høre at du endelig har funnet noen gode venner, smilte Ivana.

Jeg svarte henne ikke, men stirret tomt ut i lufta foran meg. Hun visste ikke.

- Hva er det? spurte Kathrina bekymret.

Jeg ville egentlig ikke fortelle dem om det, nå som jeg først hadde fortalt at jeg hadde fått meg noen gode og trofaste venner. Jeg vil ikke at de skal synes synd på meg, men se at jeg faktisk klarer meg selv. Men jeg klarer meg jo ikke en gang alene, tenkte jeg for meg selv.

- Joakim, mumlet jeg irritert.

Det var ikke meningen å åpne munnen i det hele tatt, men jeg hadde allerede gjort det så det var ikke bare bare å ta det tilbake nå. I alle fall ikke når det var bestevenninnene mine som hadde hørt det jeg sa.

- Er han også fake? sukket Ivana utmattet.

Jeg visste at hun ikke var lei av meg, men lei av alle de som knuser meg. Jeg bet meg selv i leppa og jeg kunne se at Ivana ble sint.

- Hvorfor? spurte Kathrina dumt.

- Fordi jeg er et offer, skjøt jeg fort inn.

Jeg vet ikke hvor det kom fra, eller om det er sant i det hele tatt - men det høres faktisk litt fornuftig ut. Men bare litt. For hvilket offer er jeg da? Jeg er ikke et mobbeoffer, langt i fra. Men jeg er fortsatt utsatt for noe, og da er jeg et offer. Kanskje er jeg for åpen når det gjelder nye folk. Jeg gir kanskje folk muligheten til å komme nært meg, for så å stjele hjertet mitt. Gang på gang.

- Fortell, befalte Ivana kort.

Jeg nikket, for det var ingenting annet å gjøre. Om jeg avslutter samtalen vår nå, vil bare Ivana og Kathrina ta neste fly til Tromsø og tvinge det ut av meg uansett. Så jeg bestemte meg for å fortelle, og jeg begynte å gråte.

- Jeg stolte på ham, trodde at han var til å stole på, begynte jeg forsiktig.

Ivana og Kathrina kikket forventningsfullt på meg, og jeg fortsatte.

- Han kysset Alicia, utbrøt jeg gråtende.

Ivana gispet og Kathrina kikket uforstående på meg. Nå kunne jeg sa at Ivana holdt på å sprekke. Kjenner jeg henne riktig, er hun bare utrolig irritert.

- Hvorfor? hveste Ivana plutselig. - Hvorfor skal også han svikte deg? Har du gjort dem noe, Ida?

Jeg og Kathrina kikket rart på Ivana, og jeg gispet et gråtkvalt "nei".

- Jeg har ikke gjort noe. De leker bare med meg, gråt jeg. - Hvorfor?!

- Hvorfor? mumlet Kathrina irritert.

- Når så du dem? spurte Ivana direkte.

Jeg trakk først på skuldrene, men så hørte jeg spørsmålet hennes.

- Før jeg ringte dere opp, sa jeg usikkert.

Kathrina nikket, og Ivana kikket stumt ned i gulvet på rommet hennes. Jeg kjente det stikke inni meg. Det hadde vært så fantastisk å ha dem ved siden av meg akkurat her og nå.

- Er det en sjanse for at de to har holdt på lenge? spurte Kathrina, sikkert mest for å ha noe å snakke om.

Jeg sperret opp øynene.

- Nei, gispet jeg. - Han gjorde det helt tydelig for meg at han hadde såååå mye i mot henne.

Så slo det meg. Løgn. Løgn alt sammen, absolutt alt. Garantert.

- Løgn, hvisket jeg med sammenbitte tenner.

Ivana nikket.

- Men hvorfor? spurte hun stille.