Lappeteppe

Jeg elsker deg

- Ida, du har grått i hele dag, sa Vinjar utmattet. - Når skal du holde opp?

Jeg snufset og møtte blikket til Vinjar. Han hadde rett i det han sa. Ja, jeg hadde grått i hele dag. Alicia hadde ødelagt meg. At jeg virkelig hadde stolt på henne. Men den tiden var fordi nå. Aldri igjen. Hvorfor hadde jeg sagt at Joakim skulle slippe meg? Det var en feiltagelse. En stor en.

- Ida.. mumlet Vinjar stille.

Jeg ristet på hodet og sendte han et gå-ut blikk. Måten han tolket det på forbauset meg ikke. For han ble bare sittende. Selvfølgelig. Det var slik jeg kjente broren min.

- Please Vinjar, hvisket jeg hest.

Vinjar kremtet, men jeg orket ikke å flytte blikket mitt opp på ham.

- Jeg kan gå.. sa han ubestemt.

Jeg hørte at jeg la trykk på "jeg", og kikket forvirret opp på ham. Han vek unna blikket mitt, og jeg snudde meg rundt mot døra til rommet mitt.

- H-hei, hvisket Joakim forsiktig.

Jeg kunne se en svak rødfarge ta bolig i ansiktet hans. Jeg smilte til ham, vinket han bort til senga mi og sende Vinjar et gå-ut-nå-med-en-gang-ellers-sliter-du blikk. Han blunket lurt til meg, reiste seg og gikk. Han passet på å sende meg et slengkyss før han lukket døra til rommet mitt omhyggelig. Jeg vendte oppmerksomheten min fult mot Joakim og sendte han et tilbakestående hva-gjør-du-her blikk. Jeg følte meg virkelig sliten, og var veldig usikker på om jeg ville snakke med Joakim nå, eller ikke. Jeg følte meg enda litt dum etter det som skjedde.

- Jeg ville bare høre om det går bra med deg, sa han forsiktig.

Jeg kikket opp på ham og pekte stumt på det enda sviende røde merket mitt på kinnet mitt. Jeg kunne se at Joakim brukte litt tid på å fordøye hva jeg mente, men så gispet ham.

- Slo hun deg? utbrøt ham.

Jeg nikket, og forble stum. Joakim plukket forsiktig på teppet mitt, mens han kikket dumt ned på sokkene sine.

- Noe i veien? spurte jeg direkte.

Joakim ristet på hodet. Han så veldig urolig ut, men det kan jo forståes. Han var vel også sjokket over hvordan Alicia faktisk oppførte seg. Det var jo rett og slett uakseptabelt.

- Jeg må gå nå, sa Joakim raskt.

Jeg kikket rart opp på ham. Han flakket med blikket.

- Hva er det? spurte jeg nesten strengt.

- Ikke noe, svarte han kjapt.

Joakim reiste seg brått fra sengen min, og gikk bort til døra. Han ble stående med hånda si på dørhåndtaket. Så ombestemte han seg visst og kom gående tilbake til senga mi. Jeg kjente en varm følelse fylle kroppen min, og jeg følte meg virkelig sett. Av en gutt. Wow..

- Jeg elsker deg, hvisket Joakim.

Han satt seg på kne ved siden av sengen min, og kysset meg lett på leppene. Jeg lukket øynene, og kjente en tom følelse ta plass inni meg da han trakk seg unna meg. Jeg åpnet øynene sakte, og så ryggen hans forsvinne ut døren.