Lappeteppe

Jeg elsker deg

Vi brakk oss av latter, begge to. Det var hysterisk morsomt, av en eller annen grunn. Kornelius lå utkjørt på senga si, og jeg trillet rundt på gulvet. Hva som var så artig? Vel, la meg fortelle. Kornelius hadde tullet med meg. Han sa at det var tomt for dopapir, når det egentlig var nesten en hel rull igjen! Smarte, dumme og rare Kornelius sto selvfølgelig klar for å skremme meg når jeg kom inn - og du skal tro jeg skvatt! Det var helt hysterisk, og det var jeg nemlig fordi Kornelius filmet det hele. Vi har vel sett filmen sånn omtrent tjue ganger allerede, men aldri i livet om den noen gang kommer til å bli kjedelig.

- Hei, Ida, kom hit bort, lokket Kornelius.

Jeg klarte å reise meg å kravle opp i senga med Kornelius. Han la en arm rundt meg, og vi så på videoen nok en gang. Jeg kunne egentlig hele helt utenat siden vi allerede hadde sett den så mange ganger, men det gjorde ingenting.

- Du er så søt, utbrøt Kornelius når vi kom til den delen av videoen der jeg hoppet himmelhøyt fordi Kornelius skremte meg.

Det som gjorde det hele enda bedre var det rare ansiktsuttrykket jeg klarte å lage mens jeg hoppet forskrekket bakover. Jeg begynte nok en gang å le, og det samme gjorde Kornelius. Vi lo helt til vi nesten mistet pusten, så stoppet vi. Kornelius prøvde å se alvorlig på meg, men han mislyktes. Jeg stirret tilbake, noe som førte til nok et latterutbrudd. Plutselig gikk døra opp, og jeg og Kornelius ble dønn seriøse.

- Neimen, er der her dere ligger? utbrøt Tina.

Jeg smilte søtt til henne og vi utvekslet et lurt blikk som bare vi kunne tolke. Kornelius sendte meg et uforstående blikk, og jeg lat som at jeg ikke fikk det med meg - selv om Kornelius hadde hatt blikkontakt med meg for omtrent to sekunder siden.

- Mamma, mumlet Kornelius flau.

Tina var mammaen til Kornelius, og hun var en av de hyggeligste damene jeg visste om. Hun tok alltid hensyn til andre, og hun hadde det sprudlende smilet. Hun var rett og slett vakker, men det var jo ikke litt rart en gang - hun er jo tross alt mor til den fineste gutten på jord! Tina kikket lurt bort på oss og lagde en tilgjort trutmunn, for deretter å late som om hun klinte med lufta. Jeg kniste da jeg så hvor flau Kornelius ble, og klarte ikke slutte. Like etter måtte selvfølgelig Kornelius også smile litt.

- Jeg skal la dere turtelduer være igjen alene, gliste Tina før hun gikk en tur innom toalettet og deretter ut av rommet.

Så var vi alene igjen. Jeg snudde meg mot Kornelius. Jeg kikket på de vakre øynene hans, men jeg fikk ikke noe blikkontakt tilbake. Kornelius stirret på leppene mine, det var helt tydelig. Jeg knipset foran ansiktet hans, men han holdt blikket fast - som om han var i en transe. Jeg måtte bare smile. Han var så skjønn.

- Jeg elsker deg, hvisket jeg hest før jeg dyttet han ned i liggende stilling i senga.

Like etter var jeg over ham, liggende jeg også. Jeg følte et lykkerus suse igjennom meg, og plutselig hadde jeg et par vinger som brakte meg langt over bakkenivå. Akkurat der og da ville jeg aldri lande igjen. Kornelius la armene sine rundt meg, slik at vi ble låst fast i hverandre. Jeg oppå og han under. Så klarte jeg ikke vente lenger. Jeg moste leppene mine mot hans, og han gjengjeldte kysset snarere enn en gepard på sprang. Det var fint å bare ligge sånn, med leppene klistret mot hverandre - men det var ikke nok. Kornelius måtte ha hatt samme tanker, for like etter var tungen hans inni munnen min. Jeg avbrøt kysset i noen få sekunder bare for å smile, smile og kun smile. Jeg var så lykkelig. Så kysset jeg ham igjen, og denne gangen ble det mye heftigere. Jeg slikket leppene til Kornelius, og han kysset meg svakt på halsen. Det flimret foran øynene mine, og jeg hadde bare lyst til å være akkurat der jeg var nå for alltid. I armene til Kornelius. Jeg slet hendene mine løs fra grepet til Kornelius, og plantet dem i håret hans. Jeg maserte hodebunnen hans, mens jeg passet på å trekke inn så mye som mulig av den gode duften av Kornelius. Plutselig avbrøt Kornelius kysset vårt, og jeg kjente noe knuse innvendig i meg. Helt forferdelig. Sterk som Kornelius er, skøv han meg av seg og la seg oppå meg i stedet. Nå var det jeg som lå nederst, mens jeg hadde Kornelius oppå meg. Det var fint å kjenne tyngden av en kropp oppå meg, og jeg nøt øyeblikket til det fulle.

- Jeg elsker deg mer enn du elsker meg, hvisket Kornelius utmattet.

Det der kunne blitt en evig lang diskusjon, men jeg lot det ligge. Tvilte på at noen kan elske meg mer enn det jeg elsker Kornelius, men jeg orket ikke å diskutere det nå. Jeg ville kysse Kornelius nok en gang, men han dyttet meg unna da jeg nærmet meg.

- Ikke nå, Ida, sukket ham. - Jeg er sliten.

Kornelius flyttet litt på seg, slik at jeg kunne hoppe vekk. Han datt sammen i senga, og jeg passet på å bre dyna over ham. Det var forferdelig å ikke kjenne kroppsvarmen hans lengre, men jeg trøstet meg selv med at det ville skje senere en gang. Kornelius sov allerede, og jeg hentet meg en stol for å sette meg ned ved siden av senga. Jeg tok tak i hånden til Kornelius, bare for å ha noe å holde i. Mens jeg satt slik og så på ham slo det meg at han faktisk var syk. Kornelius har kreft. Kjæresten min har kreft. Han kan kanskje dø. Setninger som det runget inne i hodet mitt, og jeg prøvde å skyve dem vekk. Det var vanskelig. Tanken på at Kornelius faktisk var alvorlig syk var egentlig uvirkelig. Han virket jo veldig frisk ut, spesielt i sta.. Det å miste Kornelius føles akkurat nå veldig uvirkelig ut for meg. Det kan bare ikke skje.