Lappeteppe

Brist?

Jeg lukket øynene forsiktig opp. Jeg kjente en ilende smerte lyne inni meg, og jeg stønnet svakt. Plutselig var det en person ved siden av meg. En hånd i hånden min og en varm klem. Enda en klem, og overraskende nok et svakt og kort kyss på kinnet. Jeg tvang øynene mine opp igjen, men jeg fikk ikke med meg hvem det var før øynene gled igjen.

- Hun kommer seg, hørte jeg en stemme hviske langt unna.

Jeg smilte svakt og skulle til å mumle noe tilbake, men jeg følte at jeg ikke hadde krefter til det - så jeg lot rett og slett være. Jeg sukket svakt før jeg mistet alt av sanser igjen.

- Hun er våken, mumlet en stemme i bakgrunnen en plass.

Jeg prøvde desperat å åpne øynene mine. Det kostet mange krefter, men denne gangen lyktes jeg i det minste.

- Hei, Ida! utbrøt jenta som plutselig sto rett foran meg.

Jeg gliste bredt og hvisket tilbake.

- Ivana!

Hun lente seg ned mot meg og ga meg en skikkelig stor bamseklem. Jeg nøt det. Det var sykt deilig å endelig ha henne der ved min side. Helt fantastisk. I et kort øyeblikk glemte jeg absolutt alt som var vondt og upassende. Jeg tenkte bare på hvor mye kult jeg og Ivana kunne finne på sammen her i Tromsø. Jeg ville vise henne absolutt hele byen!

- Hei! utbrøt plutselig Kathrina.

Jeg gispet og lo med tårer i øynene. Det var nok umulig for dem å skjønne hvor ufattelig lykkelig jeg var akkurat nå. Vi tre jentene ble sittende å skravle om alt og ingenting en ganske lang stund, før jeg tok meg litt tid til å kikke på omgivelsene rundt meg.

- Er jeg på sykehuset? spurte jeg forundret.

Plutselig kom en lege opp på siden av Ivana, og jeg kjente meg plutselig litt urolig. Heldigvis var det en damelege. Jeg føler meg tryggere på dameleger - dessuten smilte hun et sånt trygt smil.

- Hei, Ida. Jeg heter Linda, sa hun hyggelig og strekte ut hånden sin til meg.

Jeg hilste tilbake på henne og holdt pusten for å vente på det hun skulle fortelle meg. Legen bladde i noen papirer, og sendte meg noen varme blikk.

- Du var på fotballbanen, husker du? spurte hun.

Jeg nikket svakt. Det husket jeg. Og jeg kjente et ilende sinne strømme igjennom meg. Alicia. Det var hennes feil. Hvor idiotisk og dum går det egentlig ann å bli? Uansett er jeg sikker på at ingen er verre enn det Alicia er.

- Ja, begynte Linda usikkert.

Jeg bet meg forsiktig i leppa. "Vær så snill å si at jeg ikke har brukket foten", hvisket jeg svakt for meg selv. "Eller bristet den", la jeg i full fart til.

- Heldigvis viste røntgenbildene at foten din er nærmest frisk som en fisk, sa Linda oppmuntrende. - Men, la hun tvilende til.

Jeg kikket utfordrende på henne.

- Er det brist? spurte jeg nervøst.

Linda forble stille, og jeg kjente hjertet hamre fortere. Så sprakk Linda opp i et digert smil.

 - Neida, jeg bare tuller med deg. Ingen alvorlig skade, men jeg tror det er best om du holder deg unna fotballbanen de nærmeste ukene,  lo hun.

En enorm glede gled igjennom meg, og jeg sendte henne et takknemlig blikk - som om det var hun som hadde forhindret at jeg brakk eller bristet noe. Så vendte jeg oppmerksomheten min mot Ivana og Kathrina igjen.

- Dere skal vel ikke hjem igjen? spurte jeg hest.

Ivana ristet på hodet, og Kathrina sendte henne et spent blikk.

- Du får komme hjem fra sykehuset allerede i kveld, siden det ikke er noe alvorlig, smilte Kathrina.

Det var lett å se at hun var fornøyd med det. Selvfølgelig. Det var jo jeg også. Og Ivana.

- Og det beste er at vi blir her hele uka, gliste Ivana.

Jeg smilte med hele kroppen. Trodde jeg i det minste. Endelig var vi sammen igjen. Endelig. Sammen. Igjen. Endelig! Det var akkurat dette jeg hadde ventet på.