Lappeteppe

Hei kjekken

Det Christina hadde sagt fikk meg til å tenke grundig igjennom et par ting. Nå var jeg for eksempel på tur bortover til Aleksander. Jeg hadde vel kanskje tenkt å gjøre det slutt. Jeg tviler selvfølgelig på at Alicia blir glad for det, men det finnes jo mange fisker i havet! Er det ikke det folk pleier å si??

Jeg lusket meg mellom den lave hekken foran det hvite hagegjerdet. Aleksander elsket å være ute når det var solskinn, såpass visste jeg. Jeg hadde en farlig tanke om at han likte å sole seg i bar overkropp, kun fordi det gikk mange jenter fra skolen forbi i løpet av dagen.

- Bare vent her, sa Aleksanders mørke stemme plutselig.

Jeg skvatt til, og i brøkdelen av et sekund trodde jeg at han hadde oppdaget meg allerede. Men det hadde han tydeligvis ikke, for nå kom han gående ut av veranda døra. Jeg smilte ved synet av han, og kjente hjertet begynne å banke fortere. Og stemmen hans hadde gitt meg frysninger i hele kroppen. Kunne det ha seg sånn at jeg kanskje var blitt forelsket i Aleksander? Først smilte jeg ved tanken, men så begynte liksom en slags rød alarm å ule inni meg en plass. Nei, nei, nei! Aldri i verden om jeg, Ida, kunne forelske meg i Aleksander. Nei.

Jeg kunne se Aleksander gå med lette steg bort til det brune utebordet deres. Han plukket opp to glass med brus i, og ble stående og stirre ned i bordet en stund. Det ga meg litt tid til å fundere på hvem det andre glasset var sitt. Og ikke minst hvem han hadde snakket til akkurat da jeg hadde "ankommet".

- Hei kjekken, hørte jeg plutselig meg selv si.

Jeg reiste meg opp på ustø bein, og kjente at jeg nesten måtte le av replikken min. Kjekken? Så tok jeg meg sammen. Jeg ville virkelig ikke utvikle følelser for Aleksander.

- H-h-h-e-e-i-i, stammet Aleksander.

Jeg kikket rart på ham. Det var ikke vanlig. Men jeg trakk på skuldrene, og kravlet over hagegjerdet.

- Hva gjør du her? spurte Aleksander etter en stund.

Det så ut som at han måtte ha litt tid på å tenke, og ta seg sammen. Jeg trakk nok en gang på skuldrene.

- Ville bare se min elskede, sa jeg med tilgjort sukkersøt stemme.

Aleksander smilte, og så nesten flau ut.

- Er det noe i veien kjære? spurte jeg forsiktig.

Tvilte litt på ordvalget, men lot det være slik jeg hadde sagt det. "Kjære" var vel ikke det riktige ordet, men gjort er gjort. Aleksander kikket ned i bakken og ristet på hodet. Jeg trakk han inn i en varm bamseklem og utrolig nok kysset han meg mykt i nakken. Nok en gang kom den ilende følelsen fram inni meg. Jeg hadde lyst å skyve den vekk, og bare gjøre det jeg egentlig skulle: slå opp med Aleksander. Men jeg ble stående.

- Går det bra med deg? hvisket Aleksander prøvende i øret mitt.

Jeg nikket.

- Nå ja.

Aleksander trakk seg litt unna meg, slik at han kunne få blikkontakt med meg. Jeg holdt blikket hans, og trakk til meg den fine brunfargen han hadde på øynene. Den var nydelig. Som resten av han. Plutselig la jeg leppene mine på hans, så forsiktig jeg kunne. Og Aleksander kysset meg tilbake. Nå følte jeg meg klar. Klar for å gå videre, til et nytt stadium. Akkurat da jeg skulle til å legge armene mine rundt nakken til Aleksander og bli enda litt kjærligere, skøv han meg vekk.

- Hva er det? spurte jeg bekymret.

Halve meg ville bare henge seg fast i Aleksander og aldri slippe. Den andre halvparten tvilte. Det var noe som plaget Aleksander. Noe. Eller noen. Aleksander kikket inn mot stua med et usikkert blikk.

- Jeg tror det er best du går nå, svarte han stille. - Jeg føler meg litt dårlig, la han til da han oppdaget det usikre blikket jeg sendte ham.

Jeg kjente en svak irritasjon bygge seg opp innvendig i meg.

- Ok, svarte jeg så mykt jeg kunne.

Forsiktig lente jeg meg fram mot han og plantet et svakt kyss på leppene hans. Så trakk jeg meg unna. Jeg smilte til han, men kun for å dekke over tvilen som bygde seg opp innvendig i meg.

- Vi snakkes, sa Aleksander før han forsvant inn veranda døra.

Jeg nikket stille, og snudde meg for å late som at jeg skulle gå - akkurat samme vei som jeg kom. Men da Aleksander var gått inn, stoppet jeg. Jeg måtte finne ut av hva som plaget ham. Eller hvem. Jeg kjente en kvalm følelse bygge seg opp inni meg. Hvorfor var jeg sammen med ham egentlig? Han var ikke bra for meg. Men på samme tid.. Så.. Så ville jeg så absolutt ikke minst ham.. Jeg listet meg tilbake til veranda døra, og kikket inn. Ingenting. Perfekt!