Lappeteppe

Med gjengen

- Gikk det bra med deg på tentamen? spurte Joakim plutselig.

Jeg sank liksom litt sammen, og jeg kunne se på han at han forsto hvordan jeg hadde det. Alicia hadde liksom ødelagt litt utgangspunktet jeg hadde. For mange tanker samtidig. Alicia. Joakim. Aleksander. Ivana og Kathrina. Så måtte selvfølgelig tentamen komme som en ekkel strøssel oppå det hele. Heldigvis var det bare norsk, da. Matte og engelsk har vi ikke før om en uke. Norsk er det faget som jeg er sterkest i.

- Men jeg tror det blir en femmer eller noe sånt, tippet jeg.

Joakim nikket.

- Så skoleflink som du er, får du sikkert nok en sekser! prøve Nora seg.

Jeg rynket pannen, men bare i et kort sekund. Det var ikke ofte Nora sa noe, så jeg grep sjansen og svarte henne før noen andre gjorde det.

- Vi får jo håpe, blunket jeg lurt tilbake.

Hun la en hånd på skulderen min, som for å fortelle at det kommer til å gå bra. Jeg hadde vært litt usikker på hvordan dette møtet med gjengen skulle bli etter at det var klart for alle hva som hadde skjedd mellom meg og Alicia. Og om "ranet". Men heldigvis hadde all bekymringen var bortkastet. Christina og Joakim spesielt har vært her for meg helt siden vi møttes, og Christina har ofte sendt meg bekymrede går-det-virkelig-bra-med-deg blikk. Jeg smiler bare til henne da, for jeg vet at hun vet at jeg har det nærmest fantastisk nå.

- Skjera bagera? spurte plutselig Sander.

Jeg snudde meg rundt og møtte de nøttebrune øynene hans. Han og Frank var endelig kommet. Nå manglet vi bare Tiril.

- Hvor er egentlig Tiril? spurte jeg henvendt mot Christina.

Hun trakk på skuldrene mine.

- Filmen begynner vel snart, sa Frank med en dyp rynke i pannen.

Jeg kikket forundret på ham.

- Bekymret? spurte jeg leende.

Frank kikket overrasket på meg, og det så nesten ut som at han var overrasket selv. Han trakk bare på skuldrene, og jeg lot være å mase mer.

- Jeg ringer henne igjen, sa Nora.

Jeg kjente en klump vokse inni meg. Bare ikke hun var kidnappet.. Jada, jeg vet at det er veldig ulogisk men uansett. Det kan jo skje. Jeg ble kidnappet, og selv det var jo veldig ulogisk. Men jeg sa til meg selv at nei, det skjer ikke. Og akkurat da slo det meg. De nye vennene mine visste ingenting om at jeg var blitt kidnappet. Jeg mener, de har sikkert lest om det i avisen eller noe, men nei.. De hadde vel ingen anelse om at det var jeg som var blitt kidnappet.

- Hun tok ikke telefonen, sukket Nora dystert.

Jeg svelget tungt og skøyv unna meg den ekle klumpen som bare ble større og større innvendig i meg. Selvfølgelig var ikke Tiril kidnappet. Selvfølgelig.