Lappeteppe

Over

Jeg kjente hjertet mitt pumpe i en fart av hundre kilometer i timen. Det var helt uvirkelig. Dette kunne bare ikke skje. Jeg følte meg tom innvendig, men tårene stoppet ikke. De rant og rant, og det var umulig å stoppe dem. Umulig. Knust. Jeg så for meg livet mitt om litt. Alene og sårbar. Jeg hadde ikke lenger noe mål, ikke noe spesielt jeg ville - og heller ingen lykke. Tanker om å ta livet mitt var allerede på plass, og jeg kjente et voksende sinne innvendig i meg. Jeg ville ødelegge. Det jeg følte akkurat nå var nesten ubeskrivelig. Sinne, sorg og urettferdighet. Pluss mye mer. Jeg prøvde å tvinge tankene mine over på et annet tema, men jeg klarte ikke. Det var rett og slett umulig når virkeligheten utspilte seg rett foran meg, her og nå. Åpnet jeg øynene mine ville jeg se det hele igjen. Gjennomgå marerittet nok en gang. Presten. Den hvite kisten, og alle de fargerike blomstene. Hvorfor fargerike blomster, egentlig? Dette er jo ikke noen fest heller da.

- Alle blomstene burde vært grå, klagde jeg.

Personen ved siden av meg la en arm rundt meg, og hvisket noen trøstende ord inn i øret mitt. Jeg orket ikke å bruke krefter på å finne ut hvem det var. Sikkert noen jeg kjente. Mamma eller pappa. Men jeg var utrøstelig, det visste jeg. Tårer rant nedover kinnet mitt, og jeg følte meg skitten.

En tung dråpe traff meg hardt i hodet, og jeg ristet rystet på hodet. Regnvær, selvfølgelig. Perfekt. Beskriv i alle fall humøret mitt akkurat nå. Deprimert og sliten. Jeg hadde ikke orket å se på mens graven ble senket ned i jorden, og jeg hadde trekt meg unna. Nå kunne jeg kun se en gruppe med mennesker, heldigvis. Jeg ville ikke se mer enn det. Jeg husker det siste blikket jeg fikk av Kornelius, og holdt fast på minnet. Jeg visste det. Det er over nå. Alt er over nå.

Slutt