Lappeteppe

Fotball

- Ledig, brølte Emil.

Emil ja. Klassens store fotballstjerne. Jeg himlet med øynene for de jentene som enda sutret - denne gangen fordi de ikke kom på lag med Emil. Jeg smilte, men det var ikke fordi jeg er på lag med Emil. Det er fordi jeg var på lag med både Christina og Kornelius - og heldigvis befant jeg meg langt unna Alicia.

- Sentre, brølte Emil.

Flere i klassen lo, for vi kjent jo Emil veldig godt da. Han blir alltid så engasjert når det kommer til fotball. Jeg lot tankene være, og løp etter ballen. Emil kom meg i forkjøpet, og sparket ballen tilbake til meg. Jeg sendte ham en tommelopp og sentret ballen videre til en annen gutt i klassen. Det var rett og slett fantastisk å være ute, og bare løpe og løpe. Spesielt når man slipper det kjedeligste faget på skolen, nemlig naturfag.

- Ida! ropte Sander.

Jeg fokuserte på spillet og tok i mot ballen Sander sparket til meg. Jeg satte opp farten, og fokuserte på å holde ballen langt unna spillerne på det andre laget. Jeg sentrert ballen til Christina, og hun sendte den rett inn i mål. Alle på laget vårt brølte stolt. Nok en omgang. Ballen suste av sted, og jeg løp etter. Jeg bet tennene hardt sammen når jeg så at det var Alicia som hadde ballen, og jeg stoppet opp i noen sekunder.

- Gå på, Ida! brølte Emil.

Jeg tok meg sammen og glemte tankene jeg hadde om Alicia. Jeg løp det forteste jeg kunne. Jeg stønnet, og plutselig lå jeg utslått på bakken. Det sved i leggen min, og jeg kjente en ilende smerte i armen. Jeg knep øynene igjen, og hørte det bli blåst i en fløyte langt unna en plass. Jeg glippet forsiktig med øynene, og kvakk til da jeg så alle de spørrende hodene som kikket ned på meg. Tankene mine raste avgårde, og jeg kunne se Alicia og et par andre jenter gå unna meg. Alicia. Hun hadde spent fot på meg, slik at jeg trynet. Det var feigt spill. Men så er det jo Alicia vi snakker om. Jeg lurer på om hun noen gang har spilt et rent spill, i det hele tatt?

- Går det bra? spurte en stemme.

Jeg fokuserte, og kjente en svak rødfarge ta plass i kinnene mine da jeg så at det var Kornelius som snakket til meg. Jeg nikket svakt, men det sendte en ekkel iling igjennom hele meg.

- E-e-eller ka-a-nskje ikke, stammet jeg irritert.

Kornelius nikket og vinket på noen andre. Jeg ville så gjerne snakke mer med ham, så på ham og bare høre stemmen hans, men akkurat når jeg så Marianne komme gående bort mot oss, ble alt svart.