Lappeteppe

Fredag

Tankene om hva som nå ville skje mellom meg og Vinjar var nesten uutholdelig. Jeg hadde så vidt sovvet i natt, og jeg var stup trøtt. Det var så vidt jeg hadde klart å trekke meg opp av den varme senga min for noen minutter siden. Jeg hadde tatt på meg ett par skitne klær, og noen stygge sko. Nå stirret jeg på frokosten min. Jeg hadde laget meg en enkel brødskive, og jeg var veldig sulten. Men nå var jeg usikker. Alicia sin stemmen runget inni hodet mitt. Du må endret på deg selv. Endre på hva? Kanskje jeg kan gå ned i vekt, fjerne litt fett fra lårene.

- Jeg går nå, roper jeg til mamma.

Hun kommer ut fra kjøkkenet med et eple i hånda.

- Hva med frokosten? spurte hun bekymret.

Hun kastet eplet til meg.

- Ta dette. Vinjar har allerede gått, bemerket hun.

Jeg tok i mot epler og gikk ut døra. Vinjar hadde gått fra meg. Vi var i en ny by, hadde kun bodd her et par dager, og han hadde gått fra meg. Jeg måtte gå alene til skolen i dag. Men det var selvfølgelig ikke det verste. Det verste var tanken på at Vinjar tydeligvis var veldig irritert på meg. Jeg kastet et lengselsfult blikk ned på eplet mamma hadde kastet til meg rett før jeg gikk ut av døra hjemme. Jeg hadde virkelig lyst til å sette tennene mine i det, og med et var jeg sikker på at jeg ville spist til og med skrotten - så sulten var jeg faktisk! Jeg gikk forbi et kjøpesenter, og la merke til en stakkarslig gutt som satt og tigget. Jeg stoppet fremfor han og la merke til at han gråt.

- J-j-j-je-e-e-g-g e-e-e-r-r s-s-s-å-å s-s-s-u-u-l-l-t-t-e-e-e-n, hulket han.

Jeg klarte så vidt å tyde hva han sa, og jeg kikket nok en gang ned på eplet jeg hadde i hånda mi. Mamma hadde fortalt meg flere ganger at man ikke skal gi penger eller sånt til tiggere som sitter på gaten, men jeg kunne ikke stå i mot. Han var sulten, jeg var sulten - men jeg kom ikke til å spise det eplet uansett.

- Her, sa jeg og ga han eplet.

Han åpnet øynene, stirret på meg og formet leppene til et "tusen takk". Jeg sendte han et forstående blikk og gikk bestemt videre. Like etterpå kjente jeg det rumle i magen min igjen. Jeg var forferdelig sulten. Jeg har hørt om de som prøver å sulte seg selv. De klarer seg som regel ikke igjennom hele dagen, ikke en skoledag. De mister all krefter. Og akkurat nå føles det ut som at jeg ikke kom til å klare å gå til skolen en gang.

Alicia hadde sendt meg et stygt blikk i første time. Hun hadde også nektet meg å sette seg med meg henne. Jeg skjønte selvfølgelig hvorfor. Jeg hadde ikke hatt tid, og hadde glemt å legge på meg maskara. Jeg skulle huske det på mandag. Jeg kastet et kort blikk på klokken. Den viste halv to. Hele dagen hadde jeg vært helt alene. Christina hadde ikke vært på skolen, og jeg hadde gått og sett ned i bakken mesteparten av tiden. Jeg kjente at jeg var skikkelig irritert på meg selv. Hvorfor hadde jeg glemt sminken?! Argghhhhh!

- Hei, hvisket plutselig Alicia.

Jeg snudde meg mot henne, og ga henne et surt blikk.

- Hva er det? spurte jeg skarpt.

Hun studerte meg.

- Sminken, sa hun bittert. - Du husker den på mandag, sa hun kort.

Jeg svelget hardt, og holdt tårene inni meg. Ikke tale om at jeg skulle vise henne min svakhet. Og ikke tale om at jeg skulle glemme sminken på mandag. Aldri igjen.