Lappeteppe

Du må si i fra

- Ida, det er jo helt opplagt, maste Vinjar.

Jeg sendte han et irritert lukk-munnen-og-slutt-og-snakk blikk. Jeg og Vinjar var alene hjemme, og helt siden mamma og pappa gikk ut døren har Vinjar mast på meg om at jeg må fortelle om det som skjedde til noen. Selvfølgelig vet jeg at han har rett i det han sier, jeg burde virkelig si det til noen. Såpass fortjener faktisk Alicia etter alt hun har gjort. Vinjar skjønte visst ikke blikket jeg sendte han, ellers så ville han ikke høre på meg.

- Ida, fortsatte Vinjar med furteleppe og dådyrøyne.

Jeg knep øynene igjen. Jeg holdt ikke ut de søte bedende øynene til Vinjar, og det visste han. Det var derfor han alltid gjorde det når han absolutt ville få viljen sin. Jeg åpnet det ene øyet forsiktig opp igjen, men Vinjar sine søte dådyrøyne stirret fortsatt trist på meg. Jeg sukket.

- Greit. Greit, jeg skal si det til mamma, sa jeg oppgitt.

- Yes, utbrøt Vinjar fornøyd.

Jeg himlet med øynene. Jeg gjorde det litt fordi Vinjar ville det. Og fordi jeg visste det var det riktige å gjøre. Men det innebærer også at jeg må si i fra om alt vi stjal. Og da vil nok mamma og pappa bli rasende. Men jeg kjente at ja, det vil jeg ta konsekvensene av. Jeg kunne jo stoppet det der og da, men jeg gjorde det ikke. Så det er like mye min skyld som Alicia sin skyld, selv om det på en måte var hun som presset meg til å gjøre det.

- Du er vel glad i meg, Ida? spurte Vinjar sånn helt plutselig.

Jeg begynte å le, og prøvde å kikke seriøst opp på ham. Jeg gjorde om stemmen min så godt jeg kunne, og gjorde alt jeg kunne for å få Vinjar til å le.

- Nei, Herr Bergh, jeg hater deg.

Vinjar lo, og hermet etter meg. "Ja, Fru Bergh, jeg hater deg også." Han la ekstra trykk på "hater". Ikke slik at det høres ut som at han hater meg på ekte, men han holdt a-en så lenge at det var skikkelig komisk. Vi lo og lo i flere minutter. Du vet, når vi først startet er vi umulige å stoppe. Men plutselig måtte mamma og pappa komme hjem og ødelegge alt.

- Er dette her sant, Ida? spurte mamma nervøst.

Overraskende nok virket hun ikke sint ut, kun trist. Jeg var flau, og hadde på grunn av et eller annet mistet stemmen.

- Ja, hvisket jeg sårbart.

Jeg hadde fortalt dem alt, om Alicia. Om klærne og sminken vi stjal. Om at Alicia nærmest tvingte meg til å slanke meg, og ikke minst bli sammen med noen jeg absolutt ikke likte. Så nå visste de alt, og de sendte meg medfølende blikk og mumlet noe om at vi kanskje burde flytte tilbake til Voss.

- Nei, hvisket jeg rolig. - Jeg vil dra hjem igjen med halen mellom beina.

Mamma nikket og pappa kikket stumt ut i lufta. Vinjar ble sendt opp på rommet sitt allerede før foreldrene mine visste hva dette dreide seg om.

- Du skjønner at du må ta konsekvensene for det du har gjort? spurte pappa alvorlig.

Jeg nikket, kikket opp og møtte blikket hans. Jeg sa at jeg allerede har tenkt på det.

- Og så må jeg og pappa ta en snakk med foreldrene til hun der Alicia, sa mamma raskt med en irritert stemme.

Jeg skjønte henne nok. Når - nei vent, hvis - jeg blir mamma en gang vil jeg ikke at ungene mine skal utsettes for en jente som Alicia. Aldri i verden.

- Hvis du er sikker på at du har fortalt oss alt nå, begynte mamma. - Så kan du gå opp til Vinjar.

- Kan jeg ikke stikke ut? spurte jeg bedende.

Mamma og pappa ristet begge på hodet.

- Husarrest? spurte jeg med bøyd hode.

De fortsatte og nikke.

- Du må tenke litt over hva du har gjort, sa pappa rolig.

Jeg nikket og reiste meg for å gå.

- Selv om vi vet det meste er Alicia sin skyld, la mamma til.

Jeg snudde meg og smilte til dem begge to. Jeg gikk tilbake til dem og ga dem en skikkelig stor bamseklem. Så gikk jeg.