Lappeteppe

Jeg er ok!

Vinjar hadde sagt at han var glad i meg. Eller.. først hadde han vel gjennomskuet meg. Men nå hadde jeg fått nok. Jeg hadde tatt opp mobilen min og søkt litt her og der. Man blir faktisk ikke fetere av å spise sunt! Så nå har jeg innført nok en regel. Jeg kan spise - men jeg må styre unna godterier! Jupp. Det høres faktisk riktig ut. Jeg hadde endelig klart å komme meg opp av senga. Nå sto jeg med skjelvne bein på kjøkkenet. Jeg hadde klart å åpne kjøleskapet, og nå hadde jeg bare lyst å spise opp alt. Absolutt alt. Jeg klarte heldigvis å begrense meg selv, og nøyde meg med å ta ut et grønt eple. Jeg skylte det fort under springen og satte tennene i det. Det smakte rett og slett fantastisk. Plutselig hørte jeg det knirke i gulvplatene bak meg, og jeg snudde meg. Vinjar. Jeg sukket og gikk forbi han ut i stuen. Det siste jeg ville akkurat nå var å komme i diskusjon med han nok en gang. Jeg skulle til å dumpe ned i sofaen da jeg plutselig satte kurs mot badet vårt. Badet der mamma hadde alle tingene sine. Jeg fant fort fram sminkepungen hennes og gjemte den under genseren min. Hvis jeg hadde vært i bedre humør ville jeg kanskje ledd av kulen under genseren min, men nå kikket jeg bare rart ned på den. Jeg gikk fort ut av badet igjen, og begynte å gå med faste skritt bort til trappen ned til kjelleren. Mamma kom men i forkjøpet.

- Hvor er det du skal? spurte hun undrende.

Veldig teit spørsmål, bemerket jeg meg.

- Bare ned på badet, brumlet jeg tilbake.

Mamma trakk på skuldrene og ignorerte den negative holdningen min.

- Føler du deg bedre, skatten min? spurte hun omtenksomt.

Jeg nikket kort, og prøvde å presse meg forbi henne.

- Ikke så fort, sa hun bestemt. - Du har vel fått i deg noe mat? spurte mamma bekymret.

Jeg ville gråte. Jeg ville fortelle henne alt. Jeg ville vise henne hva kulen under genseren var. Men jeg gjorde det ikke. Mamma gransket kroppen min, og jeg trakk magen min så langt inn som jeg kunne - slik at man ikke kunne se kulen på magen min.

- Ja, sa jeg urolig.

Jeg følte meg ikke vel akkurat nå.

- Kan jeg gå? spurte jeg surt.

Mamma møtte blikket mitt og nikket. Da jeg gikk forbi henne strøk hun meg forsiktig over kinnet.

- Jeg er veldig glad i deg, Ida, hvisket hun med en tåre i det ene øyet.

Hun svelget tungt, men stirret intenst på henne.

- Alt er bra med meg! Jeg er ok! Skjønner du det? ropte jeg fortvilt.

Jeg tok til å løpe ned trappa til rommet mitt. Så bråstoppet jeg. Jeg skulle jo på badet. Så travet jeg til badet mitt, lukket døra og låste den. Så slapp jeg følelsene løs.