The Contract - Norwegian (Kapittel utkaster)

Kapittel 3: Fortsatt en normal dag - enn så lenge

"Vi ses i morgen, Rube. Kos deg på resten av bursdagen. Og et lite tips: ikke gå der det er is. Is er faktisk glatt."

  Jeg himler med øynene. Ser olmt på henne. "Haha, veldig morsomt. Jeg dør av latter her."

  Hun begynner å le samtidig som det kommer griselyder fra nesen hennes i visse mellomrom. "Det var det jeg tenkte."

  Når hun ler på den komiske måten der, må jeg bare smile. Klemmer henne. "Men ja. Vi ses. Jeg gleder meg forresten til hva du har planlagt i morgen kveld." 

  Et lite glis tar form i ansiktet hennes. "Bare gled deg." Hun går inn porten og opp de få trappetrinnene som fører opp til ytterdøren mens hun vinker. Jeg vinker tilbake, før jeg snur meg rundt på helen og fortsetter å gå nedover gaten.

  Det er ikke like kaldt som det var tidligere i dag. Klokken var jo ti over åtte da, og nå er klokken kvart over tre, så det er ikke så rart. Men det er fortsatt kaldt, så jeg skal til å ta på meg skinnhanskene når jeg kommer på skrubbsårene. Jeg skjærer en grimase. Faen. Dumme skrubbsår. Jeg skuler ned på de røde håndbakene resten av veien. Noe som fører til at jeg holder på å skli på isen, igjen - bare at denne gangen greier jeg å holde balansen. Kanskje det er et tegn på at dagen nå bare vil bli bedre?

  Som vanlig er jeg hjemme etter ti minutter. Jeg finner frem nøkkelen fra skolevesken, uten å komme borti stoffet med håndbaken med skrubbsåret. Låser opp og går inn.

  "Mjaaaauuu."

  Jeg blunker kort. Ser ned på den oransje katten som kunne vært Pusur. Eller i hvert fall inspirasjonen til utseende av han. Jeg elsker den katten, den har tross alt vært i livet mitt i snart elleve år. Skulle bare ikke ha gitt han så mye mat.

  "Hei sann, Philip", sier jeg med en myk stemme og setter meg ned på huk. Lar reimen til skolevesken skli av skulderen og ned på gulvet. Strekker ut hånden for å klappe han, når jeg kommer på skrubbsårene. Det der er andre gangen dette her skjer! Jeg sukker kort.  "Du skal få kos med en gang jeg har renset skrubbsårene", lover jeg. Reiser meg opp og tar tak i vesken. Krymper meg smått. Fakatten.

  Jeg tar skolevesken tilbake rundt skulderen. Går opp til andre etasje der rommet mitt er, og går inn dit. Lirker av meg skolevesken og lar den falle ned på sengen. Må få renset disse skrubbsårene. Vil helst ikke at de skal bli betente. Det gjør i hvert fall vondt. Så jeg går inn på badet som er koblet til soverommet. Åpner skapet slash speilet som henger over vasken der jeg har førstehjelpsutstyret. Roter litt rundt helt jeg finner det jeg leter etter. Nemilig en flaske pyrisept og en pose med bomull. Drypper et par dråper av pyrisepten på noen bomullsdotter, og begynner så å rense skrubbsårene. Det svir noe jævlig, noe jeg egentlig stålsatte meg for. Gjør meg raskt ferdig. 

  Når jeg er ferdig med å rense og få vekk det størknete blodet, hiver jeg fra meg de brukte bomullsdottene og legger flasken med pyrisept inn i skapet slash speilet igjen. Tar to søte bamse-plaster over skrubbsårene, før jeg går ut av badet. Philip har allerede lagt seg godt til rette i sengen. Ser ut som en stor, oransje, hårete ball. Jeg ler litt. Går bort til der han ligger ved fotenden av sengen.

  "Jeg sa jo jeg skulle kose med deg etter jeg hadde renset skrubbsårene", hvisker jeg, og stryker han over den myke pelsen. Han løfter opp hodet litt og begynner å male. Det ser ut som at han smiler. Han er så søt… Jeg setter meg ned på sengekanten. Koser med han i en liten stund. Noe det ser ut som at han liker svært godt.

  Det tar kanskje et par minutter før jeg kommer på at mamma snart kommer for å hente meg, så jeg gir han et kyss på det lille hode, før jeg reiser meg opp. Finner frem gaven jeg fikk fra Beatrice som jeg har liggende i skolevesken. Tar ut et innrammet bilde av meg og henne da vi var i Paris for ett år siden. Vi tryglet foreldrene våres i en halv evighet om å kunne dra dit alene. Bare meg og henne. Og når de endelig sa ja etter en enorm lang diskusjon med hverandre som pågikk i flere uker, ble vi så glade at vi løp rundt i bakhagen til huset her og ropte som noen gale indianere. Den sommerferien var den beste i hele mitt femten år lange liv.

  Når jeg tenker tilbake, smiler jeg for meg selv. Setter den fra meg på nattbordet - godt synlig. Finner så den rosa kjolen med blondekrage fra skrivebordet som jeg skifter til. Skoleuniformen henger jeg opp i skapet sånn at ikke noe skal krølle seg. Hiver den ødelagte strømpebuksen og tar på meg en ny. Tar også en varm genser over kjolen.

  Jeg ser på resultatet i det store speilet som står lent mot veggen, og smiler fornøyd. Alt er bra, bortsett fra en ting; håret mitt. Det ser absolutt ikke fint ut. Jeg tar av meg sløyfeklemmen og legger den fra meg på sminkebordet når jeg går forbi. Et sminkebord jeg egentlig ikke behøvde å ønske meg ettersom at jeg aldri sminker meg, men den så jo så fin ut. 

  "Er du klar, Rube?!" kan jeg plutselig høre mamma rope fra etasjen under.

  Jeg blunker kort. Skulle hun være her nå? Jeg stikker hode ut fra badet og ser bort på klokken som henger over skrivebordet. Den er fire. Oi. Tiden gikk fort, gitt.

  "Om fem minutter!" roper jeg tilbake, før jeg trekker hode inn igjen. Tar tak i børsten som ligger ved vasken og grer håret mitt. Gjør igjen håret så glatt at børsten glir rett gjennom. Så tar jeg på meg en rosa hårbøyle som matcher kjolen. Ser igjen på resultatet, og denne gangen ser alt bra ut. Både håret og antrekket. Flott. Da er jeg klar.

  Jeg løper ut av rommet og ned trappene til første etasje. Løper videre inn i gangen der mamma står foran speilet og legger på et nytt lag med leppestift. "Sånn!"

  Hun ser bort på meg via speilet. Så retter hun ser opp og snur seg mot meg. Smiler varmt. "Så fin du ser ut."

  Jeg smiler søtt. "Ikke sant?" sier jeg muntert, og tar en liten piruett.

  Hun ler lavt. Er det tårer jeg skimter i øynene hennes? "Nydelig. Absolutt nydelig. Genseren passet veldig godt, forresten."

  "Takk", smiler jeg. Ser nøyere på henne og merker at de havblå øynene hennes faktisk skinner mer enn normalt. Jeg rynker pannen litt. "Er det noe, mamma?" spør jeg, en anelse bekymret.

  Hun blunker kort. Så smiler hun og gnir seg svakt i øynene. "Nei da. Jeg bare tenkte på noe. Men vi må få opp farten. Besta og pappa venter på oss. Skal jeg la nøkkelen stå i?" 

  Jeg skjønner hva hun driver med. Hun bytter samtaleemne for å slippe å svare mer utfyllende enn; "Jeg bare tenkte på noe." Men sier ingenting. Bare smiler smått. Nikker. "Mhm."

  "Greit." Tårene dukker igjen opp når hun gjengjelder smilet. Hun åpner døren og går ut. Stikker nøkkelen inn, før hun fortsetter bort til bilen.

  Jeg ser tankefullt etter henne. Sukker kort og tar på meg støvlettene med ullfóret i, en rosa kåpe med sløyfe bakpå ryggen, og skjerfet. Går deretter ut. Vrir om nøkkelen som står i nøkkelhullet sånn at det kan høres et lite klikk. Drar den så ut og løper opp til bilen der mamma sitter og venter.

Jeg vet det går mange dager mellom hvert kapittel. Men det er sene dager på skolen og en del skolearbeid, så det er ungåelig. Beklager for det. men det er ikke så mye jeg kan gjøre akkurat. Jeg vet også at det ikke har skjedd noe særlig spennende, men jeg lover at i neste kapittel vil det være litt spenning i hvert fall :3