The Contract - Norwegian (Kapittel utkaster)

Kapittel 23: Ingen dans på roser

Ja, etter en del mas fra en venninne, har jeg bestemt meg for å legge ut et nytt kapittel selv om jeg fremdeles er i Tenerif. Beklager noen skrivefeil her og der, men jeg skal rette opp i det med en gang jeg kommer hjem ^^

Jeg blunker kort. "Hvor ble det av han?" spør jeg Nick forvirret og fester blikket bort på han. Stemmen min er kanskje en anelse hysterisk, men med en gang Leo forsvant så… følte jeg meg liksom litt tom innvendig. Som om halve meg forsvant med han. Det er egentlig en ganske merkelig følelse, og for å være helt ærlig vet jeg ikke om jeg liker den så godt heller.

  Han møter blikket mitt og hever et øyenbryn. Så smiler han rolig. "Det er ingenting å engste seg for, Rube. Han skal bare ordne opp i et lite problem, så han er nok tilbake i løpet av noen timer", forsikrer han meg.

  Jeg biter meg i underleppen og nikker, selv om jeg fortsatt ikke er helt beroliget. For det ansiktsuttrykket til Leo… Noe er galt, jeg kan føle det.

  "Ordne opp i hva da, egentlig?" spør jeg for å få litt mer info om hva som foregår.

  Han flirer kort, og plutselig sitter han tilbakelent i den lenestolen Leo satt henslengt i tideligere i går. "Bare snakke med noen folk", svarer han, denne gangen unnvikende.

 Jeg rynker pannen en anelse, før jeg sukker resignert.  "Greit…" Jeg trenger ikke å få inn med teskje at han har null planer om å fortelle meg noe mer konkret, så jeg spør ikke mer angående det emnet. "Vil du ha litt te?" spør jeg i stedet.

   Han skotter bort på meg og smiler igjen. "Det hadde vært fint, ja. Tusen takk."

  Jeg gjengjelder smilet hans, før jeg snur meg rundt på helen og går bort til kjøkkenområdet. Mens jeg varmer opp vannet til teen og finner frem en tepose fra den lille boksen som før var helt full av dem, men som nå nesten er helt tom (tror det bare er noe med tretten teposer igjen, og det står på lokket til boksen at det opprinnelig skal være seksti), har jeg fremdeles denne engstelige følelsen inni meg. Det ansiktsuttrykket til Leo…  Jeg får det bare ikke ut av hodet, heller ikke tanken på at noe er galt. 

  Jeg rister kort på hodet over meg selv. Nå må jeg ta meg sammen, ingenting er galt. Jeg finner frem en tekopp der jeg heler det varme vannet oppi, før jeg finner frem kjøkkenkniven fra skuffen og lager et kutt langs håndflaten. Som alltid svir det noe helt jævlig, men jeg har gjort det så mange ganger nå at jeg har begynt å bli vandt til det. I tillegg så er smerten ingenting sammenlignet med den smerten Jace påførte meg da jeg var hos han.

  Etter jeg har puttet oppi teposen med den friske hånden, tar jeg den andre hånden over teen og knyter den sammen til en knyttneve. Så surrer jeg litt papir rundt kuttet når jeg er ferdig og blander blodet inn i teen med en liten teskje. Før jeg går bort til Nick med teen, finner jeg frem en sjokoladeplate fra kjøleskapet som jeg knasker på. 

  "Tusen takk, Rube", sier han høflig når jeg setter teen foran han på salongbordet.

  Jeg smiler til svar og dumper ned i skinnsofaen. Akkurat idet jeg har settet meg godt til rette, forsvinner tekoppen fra salongbordet og dukker opp i hånden til Nick i stedet. Like etter tar han en slurk og blunker forundret. "Wow..."

  Jeg ser forvirret på han og legger hodet på skakke. "Wow?"

  Han fester blikket bort på meg, og øynene hans har fått et hint av rødfarge i seg. "Denne teen smaker fantastisk."

  Jeg blunker kort. Klør meg litt på overarmen. "Det er bare grønn te", sier jeg.

  Han flirer oppgitt. "Jeg mener ikke teen, dumma, men blodet. Tror ikke jeg har smakt noe så godt før."