The Contract - Norwegian (Kapittel utkaster)

Kapittel 6: Komme unna levende

Setningen han sa… Jeg får den bare ikke ut av hode. Hva mente han liksom med det? Det er ikke sikkert at du vil overleve lenge nok til å ta hele huset om du ikke begynner snart. Betyr det at han har planer om å drepe meg når han er lei? Denne tanken gir meg en klump i halsen. 

  Nei, det skal ikke skje. Jeg nekter. Før den tiden kommer skal jeg ha kommet meg vekk ifra han. Langt vekk. Jeg kan begynne med å vaske rommet lengst mulig unna stuen der han nå er i. Så jeg finner frem støvkosten og kosten (hadde brukt støvsugeren om ledningen ikke hadde vært røket), fra kottet, eller som den drittsekken kaller for mitt rom, før jeg går lengre og lengre inn i huset - eller nærmere herskapshuset. Dette stedet er alt for stort til å kunne kalles et hus. Ender opp i noe som ser ut som en stue nummer to, bare mindre, og med flere malerier og uten en gigantisk TV.

  Jeg vet ikke hvor lenge jeg holder på ettersom at han ikke har en fordømt klokke som jeg kan se på, men det har garantert gått over to timer, og på den tiden har jeg kun vasket ferdig stue nummer to, og litt av rommet ved siden av. Når var det sist gang han derre Leonardo bestemte seg for å bruke den "dyrebare" tiden sin på å rydde og vaske dette forbannede herskapshuset? 

  Sliten og trøtt subber jeg bort til kjøkkenet når jeg har gjort meg ferdig på rommet ved siden av stue nummer to. Magen min gir fra seg en høy lyd. Jeg er ikke særlig vandt til å gjøre slikt husarbeid, så jeg er skrubbsulten. Selv om det ikke frister noe særlig å spise det ekle brødet, har jeg ikke særlig med valg. Jeg trenger næring om jeg har lyst til å komme meg vekk herfra levende.

  På kjøkkenet står Leonardo med ryggen vendt mot meg mens han pakker ut fra noen poser. Jeg skakker på hode, men går ikke bort dit. Foretrekker å ha god avstand fra han. Jo større mellomrom mellom oss, jo bedre.

  Han må ha merket meg, for like etter jeg har ankommet, snur han seg. Det perverse gliset kommer tilbake sekundet etter. "Du er vel ikke ferdig med å vaske herskapshuset allerede?"

  Jeg himler med øynene. "Selvfølgelig ikke. Jeg har bare tenkt til å ta meg en liten matpause." Selv om maten ikke er til å skryte av akkurat, legger jeg til i tankene.

  "Vel, det kaller jeg for en perfekt timing. Jeg har nemlig nettopp vært på en liten handletur", humrer han. Teleporterer vekk posene maten lå i. 

  "Jeg ser det…" mumler jeg. Blir litt nysgjerrig. "Hva da forresten?" 

  "Masse skinke som ikke har gått ut på dato, ost sånn at du kan få litt variasjon, og det groveste brødet de hadde i butikken med ekstra med korn i", gliser han.

  Jeg rynker nesen. Det er jo bedre det enn det han allerede hadde, men kan ikke akkurat si at jeg blir så utrolig takknemlig. "Så flott… Kan du passe deg?"

  Han snur seg mot meg igjen. Blunker kort, før han senker øyenbrynene. "Er det takken jeg får etter å ha handlet inn mat til deg?" spør han. "Kan du flytte deg?"

  "Øhm…" begynner jeg usikker, vet ikke helt fra jeg skal si. Er redd for å si noe galt. Heldigvis ringer mobilen hans før jeg behøver å komme på noe mer å si.

  Han grynter smått. Finner frem mobilen fra lommen og legger den mot øret. Mens han hører på det som kommer fra den andre enden, flytter han seg vekk fra kjøkkenbenken og ut av kjøkkenområde. Noe som får meg raskt til å bevege meg mot kjøkkenbenken der brødet og pålegget er, nå som jeg slipper å risikere å være i nærheten av han. Finner en kniv fra skuffen og begynner å skjære opp to skiver av brødet.

  Det var skikkelig flaks at mobilen hans ringte akkurat da, ellers hadde jeg garantert sagt noe dumt som jeg alltid gjør når jeg ikke vet hva jeg skal si, og da hadde han garantert klikket. Han skremmer meg allerede nok som det er, så det siste jeg trenger er å få han sint.