The Contract - Norwegian (Kapittel utkaster)

Kapittel 35: Vær så snill

Jeg stirrer på han med store øyne. Får ikke ut et eneste ord, er for målløs over det han nettopp har fortalt. Egentlig sliter jeg med å i det hele tatt ta innover meg alt dette - det virker liksom som en… usannsynelig drøm. Det at Leo har slike følelser for meg. Men når det til slutt faktisk går innover meg, buer leppene mine seg opp i et lite smil, og øynene mine blir fylt opp med tårer. Lykketårer.

  "Er det virkelig sant?" spør jeg i et lavt hvisken. Kan kjenne en vidunderlig følelse inni meg. 

  Han møter blikket mitt og trekker på smilebåndet. "Det er helt sant, Rube. Så om du forteller han hva du føler, vil jeg bli ganske overrasket om Leo ikke ombestemmer seg. Og om han ikke gjør det, er det bare å si ifra til meg, så skal jeg slå inn litt vett i skallen hans."

  Jeg smiler enda mer av dette og fniser lavt. "Det er bra", sier jeg. Klarer ikke å stoppe å smile. Tanken på at Leo faktisk gjengjelder disse følelsene, gjør meg overlykkelig. "Men om det du sier virkelig er sant, er det ingen tid å miste!" Jeg spretter opp sånn at jeg står på håndkledet. "Ta meg med til han", fortsetter jeg utålmodig. Akkurat nå er jeg så full av glede og lykke, at jeg ikke er noe nervøs over å fortelle Leo hva jeg virkelig føler for han. Enn så lenge i alle fall, derfor vil jeg bare komme i gang fortest mulig før jeg får tid til å bli nervøs.

  Han humrer lavt og reiser seg også opp. "Det er rette innstillingen." han ser fornøyd ut. "Forresten, du vil vel kanskje aller først få på deg noe over bikinien?"

  Jeg blunker kort, hadde helt glemt den lille detaljen der - at jeg kun er iført en bikini. Jeg setter opp et fårete smil og nikker. "Det hadde vært fint, ja."

  "Det var det jeg tenkte", flirer han. "Her." Han strekker ut hånden, og like etter dukker det opp en kjole i grepet hans som han gir meg.

  Det tar meg noen sekunder før jeg gjenkjenner den. Det er den søte kjolen med blomstermønster og åpen rygg. "Takk", sier jeg oppriktig. Jeg tar den imot og drar den raskt over hodet. "Sånn", smiler jeg når jeg har stukket ut armene der de skal være, og rettet ut foldene på kjolen. "Da er jeg klar."

  "Det er bra." Han legger en hånd på skulderen min og møter blikket mitt. "Lykke til, Rube. Jeg håper for dere begge at dette vil funke", legger han til. Så blir alt utydelig rundt meg.

  Jeg lukker raskt igjen øynene, og nå som dette faktisk skjer - at jeg skal fortelle Leo hva jeg virkelig føler -, kan jeg kjenne nervøsiteten bygge seg opp.

  I nesten et brøkdel av et sekund, får jeg tilbake bakkekontakten; bare denne gangen er underlaget hardt i stedet for mykt.

  Jeg åpner litt nølende opp øynene og ser meg rundt. Rynker pannen litt. Hvor i huleste er jeg? Dette er ikke et sted i herskapshuset eller kontoret hans i det verdensomspennende firmaet han eier.

  Plutselig kommer Leo ut fra en hvit dør. I hånden holder han en sånn passe stor bag i sort. Han har ryggen vendt mot meg, så han ser meg ikke, og tydeligvis er han for mye i sine egne tanker til å lukte meg.

  Han legger den sorte bagen oppå en hvit enkeltseng, og drar ned glidelåsen. Bagen er helt tom innvendig, noe som betyr at han er på vei til å pakke.

  Hjertet mitt begynner å banke fortere bare av å se på han, og nervøsiteten vokser seg enda større. "Leo…?" greier jeg å presse frem i et lavt hvisken. Om han ikke hadde hatt overnaturlig god hørsel, ville han nok ikke ha hørt meg.

  Ryggen og skuldrene hans blir helt stive og anspente, noe som får nervøsiteten til å vokse seg enda litt større. "Hvem fikk deg hit?" spør han med en så kald stemme at jeg rykker smått til.