The Contract - Norwegian (Kapittel utkaster)

Kapittel 14: Monstre. Monstre overalt

"Våkn opp, Rube", hører jeg en irritert stemme si. Like etter kjenner jeg en svak smerte i foten. Som om noen nettopp sparket i den. På grunn av det skvetter jeg og åpner raskt opp øynene. Sekundet etter kan jeg kjenne noe vått og rennende på haken.

  Ugh… Jeg tørker kjapt vekk slevet med håndbaken mens jeg skjærer en grimase. Deilig, Rube… Så ser jeg meg rundt i det møterommet og ser at det er helt tomt. "Er møtet ferdig allerede?" sier jeg overrasket. Kan da umulig ha sovet særlig lenge, for det føles ikke ut som at jeg har sovet i mer enn kanskje et kvarter eller noe.

  Han hever et øyenbryn. "Allerede? Møtet har pågått i over to timer", sier han, fortsatt ganske irritert, og drar meg opp fra stolen.

  Jeg blunker kort, før jeg ler litt. "Oi. Da må møtet virkelig ha vært interessant du."

  Dette får han til å himle med øynene. "Så koselig da." Han tar et ganske stramt grep rundt midjen min, noe som får meg til å ynke meg litt, så geleider han meg ut av møterommet. Det stramme grepet har han nok for å ikke risikere at jeg prøver å stikke av igjen, noe jeg har lært er nytteløst. Han kommer bare til å overbevise dem om at jeg er hans gale søster.

  "Så… ehm… Hvilke type firma er det du eier?" spør jeg, mest for å starte en samtale eller noe. Kanskje godgjøre han litt sånn at jeg slipper å være bekymret for hva han kommer til å gjøre med meg når vi kommer tilbake til herskapshuset. Min største frykt er at han skal drepe meg, selv om det kanskje hadde vært like greit så slipper jeg dette helvete. Det ser ikke akkurat særlig lyst ut for meg at jeg noen gang kommer til å komme meg vekk fra han.

  Han sender meg et kaldt blikk. "Som om du bryr deg", sier han, og vi går forbi det bordet jeg veltet da jeg løp for å finne hjelp. Det eneste som egentlig røper at det skjedde, er det lille glasskåret ved det innerste fotbeinet til høyre som de vaskefolkene må ha oversett.

  Jeg rynker pannen. Snøfter og ser til siden. "Greit, bare vær sånn du. Jeg prøvde kun å være hyggelig her", mumler jeg og hever haken.

  "Ikke gidd", sier han og dytter meg inn i kontoret hans. Går inn like etter og lukker igjen døren etter seg. Jeg snur meg rundt på helen sånn at jeg står vendt mot han og tar armene i kors. Venter på at han skal begynne å kjefte meg huden full og klaske til meg, akkurat som han gjorde i biblioteket. Men i stedet snur han seg bare mot meg og knipser. Jeg kan kjenne at de stramme kontorklærne blir byttet ut med noe luftig. Tror først at jeg er naken, men så legger jeg merke til følelsen av mykt stoff mot huden. Jeg ser nedover meg selv og ser at jeg har fått tilbake den rosa kjolen med blondekragen. Blunker kort.

  "Får jeg lov til å gå med denne kjolen igjen i stedet for det maid antrekket?" spør jeg overrasket og ser bort på han. Han er minst 1.90, så jeg må se litt opp.

  Et kort flir kommer fra han, noe som får meg til å rynke pannen en anelse. "Man kan vel si det", sier han kaldt og tar et stramt tak om overarmen min. Jeg klynker lavt, før jeg skuler på han.

  "Du trenger ikke å holde så jævla hardt."

  "Dakkars, får lille Rube vondt?" Han sier det på en måte som om han snakker til et lite barn. Strammer grepet enda mer.

  Jeg klynker igjen. Skal til å si noe stygt tilbake, når jeg plutselig mister bakkekontakten. "Greier du ikke å bruke beina dine eller?" spør jeg grettent når svimmelheten slår til, noe som skjer med en gang vi dukker opp et helt annet sted enn det kontoret. Kan ikke fordra når han gjør disse teleporterings greiene med meg, selv om han bare har gjort det tre ganger. Til nå i hvert fall.

  Han ignorerer meg, drar meg bare med seg - fortsatt med det harde grepet om overarmen min. Jeg geiper til han og ser meg rundt. Det er nesten helt øde her, kun en pen, liten bondegård ikke så alt for langt unna oss.