The Contract - Norwegian (Kapittel utkaster)

Kapittel 16: Dagene videre

Dag 6:

Jeg trekker det tilbake. Leonardo er ingen monster. Han er narsissistisk, kaldhjertet og ekkel, men ingen monster. Det har jeg skjønt nå, etter å ha tilbring seks dager med Jace. Han er virkelig et monster. Til og med verre enn de monstrene vi blir fortalt om som små barn. Jeg trekker også tilbake det at det var et helvete å bo med Leonardo. Det var rene himmelen i forhold til å bo her med Jace. Der fikk jeg i hvert fall spiselig mat, han lot ikke sultne vampyrer bite meg overalt og drikke blodet mitt, han torturerte meg heller aldri. Ja, han var ikke særlig forsiktig med meg når han først ble forbanna, men han skadet meg i alle fall ikke fordi han syntes det var gøy å se meg lide. Fordi han nøt å høre smerteskrik komme ut fra meg. Fordi han likte å kunne høre lyden av bein som ble brukket, tryglingen om at han skal stoppe, gråtingen.

Dag 8:

   

It was almost like a reverse nightmare, like when you wake up from a nightmare you're so relieved. I woke up into a nightmare. Jeg skjønte aldri hva Ned Vizzini mente med det da jeg først leste det sitatet. Sikkert fordi jeg da hadde et så fint liv med snille foreldre, en fantastisk bestevenn, og en vidunderlig bestemor. Hadde aldri opplevd noe vondt, bare en haug med glede og lykke, kun noen få nedganger. Men nå. Nå skjønner jeg akkurat hva han mente med det sitatet. For nå er livet mitt også et mareritt. Et fælt mareritt. Og det ser ikke ut som at jeg noen gang kommer til å våkne fra den.

Dag 10:

Jeg tror aldri jeg har hatt en så stor hjemlengsel som jeg har nå. Selv ikke hjemlengselen jeg følte hos Leonardo kan måle seg med denne her. For der hadde jeg det i hvert fall litt godt, men her hos Jace... Jeg har aldri hatt det verre noen sinne. All denne smerten han påfører meg, den evige sulten jeg føler, utslittheten, tårene, mørket som drar meg lengre og lengre ned. Jeg vil bare at det skal stoppe... Kan han ikke drepe meg og få det overstått, i stedet for å påføre meg mer og mer smerte? Jeg orker ikke dette her. Jeg orker ikke dette livet lengre. Jeg får jo ingen glede, kun smerte. Smerte, smerte, smerte. Det er alt. Denne forferdelige, evige smerten.

Dag 13:  

What doesn´t kill you makes you stronger. Jeg vet ikke hvorfor det ordtaket plutselig popper opp i hodet mitt. For det er tross alt så utrolig feil i mitt tilfelle. Alt Jace gjør mot meg som å slå, lugge og knekke alle bein i kroppen min - det dreper meg kanskje ikke, ikke enda i alle fall, men det gjør meg faen ikke særlig sterkere, kun svakere. Forhåpentligvis så svak at kroppen min ikke orker mer, og jeg sovner stille inn. Det begynner å bli mitt høyeste ønske. Å bare dø, forsvinne fra denne verdenen som kun er full av hat, smerte, ondskap og tragedie. At dette helvette som jeg nå kaller for mitt liv, vil forsvinne. Som om det aldri har eksistert, likt meg.

Dag 15:

Jeg tror tiden snart er inne - jeg håper i hvert fall det. Jeg kan kjenne at kroppen min snart er ved sitt bristepunkt. Det er vel fordi at dette snart er over? Jeg håper det...