The Contract - Norwegian (Kapittel utkaster)

Kapittel 15: Dag 3

Jeg vet ikke hvor lenge jeg er bevisstløs, bare at når jeg våkner, føler jeg meg ufattelig slapp, trøtt og utslitt. Jeg føler meg til og med verre enn da jeg våknet etter Leonardo drakk fra meg for aller første gang, og da var jeg bevisstløs i to hele dager. Så om jeg føler meg enda dårligere enn da, så må jeg jo i hvert fall ha vært bevisstløs i tre dager. Faen altså...

  Akkurat som i kottet er alt helt mørkt, jeg kan ikke se en ting. Med et tungt sukk presser jeg meg selv til å sette meg opp, selv om jeg mye heller har lyst til å ligge. Men når jeg har tenkt til å ta en hånd mot veggen eller et eller annet i nærheten for å støtte meg opp på beina, er det noe som stopper meg. Når jeg har løftet hånden halvveis opp, kjenner jeg noe kaldt og hardt stramme seg om håndleddet mitt, det kan også høres en klirrende kjetting.

  "Hva i..." mumler jeg og ser bort på hånden min. Må myse kraftig for å kunne se konturen av hva enn jeg har rundt håndleddet, og etter et par minutter ser jeg at hånden min er lenket fast. Øynene mine blir store og i panikk rykker jeg til meg hånden, som om det skal få meg løs, men alt det gjør er å gi meg en sviende smerte. Dette får panikken til å vokse og jeg fortsetter å rykke til meg hånden. Ignorerer den sviende smerten, bare fortsetter og fortsetter mens panikken vokser seg til en svær klump i magen, helt til lenken har gravd seg så dypt inn i huden min ved håndleddet, at jeg har fått et blødende, ekkelt kjøttsår. Så jeg stopper og begynner i stedet å skrike etter hjelp. Kan kjenne tårene presse på, for jeg begynner for alvor å bli redd nå.

  "Hjelp! Hjelp! Kan noen høre meg?! Hjelp! Vær så snill, hjelp meg!"

  Plutselig kan jeg høre et lite klikk fra døren, noe som får meg raskt til å stoppe å skrike. Ser i retning der lyden kom fra og kan kjenne et lite håp blusse opp inni meg. Er det noen som har kommet for å hjelpe meg?

  Døren blir åpnet, og det lille håpet som blusset opp inni meg da jeg hørte døren bli låst opp, forsvinner sammen med et åndedrag. For inn kommer han vampyren med den muskuløse kroppsbygningen, det lange, hvite håret og øynene som er så mørke at de nesten ser svarte ut. En vampyr også kalt for Jace, han Leonardo gidde meg til fordi han ikke orket meg mer.

  "Du må virkelig roe deg ned. Naboene kan jo høre deg. Eller det vil si, om jeg hadde hatt noen naboer", flirer han.

  Med en gang han åpner munnen og jeg kan høre stemmen hans, kommer jeg på jerndøren. Det mørke rommet han dyttet meg inn i som var fullt opp med blodtørstende monstre. Den evige smerten. Følelsen av å ha titalls med hoggtenner sunket inn i kroppen. Dette får meg til å raskt presse meg mot veggen og se opp på han med store, redde øyne.

  "Hv-hva vil d-du m-meg...?" hvisker jeg, en anelse hest ettersom jeg har skreket som en gal for ikke så lenge siden.

  Han setter hode på skakke, før et glis som gir meg frysninger, dukker opp i ansiktet hans. "Ingenting, kjære. Bare ha det litt gøy", humrer han og lukker igjen døren. Lyset som ble sluppet inn fra den andre siden av døren, forsvinner, og alt blir tilbake til å bli helt mørkt. Igjen føles det ut som at jeg er blind, noe som ikke akkurat er den beste følelsen. Det fyller meg egentlig med frykt. Å ikke kunne se noe som helst, vite hva som skjer rundt meg – ikke vite hva det neste som kommer til å skje er.

  Likt da jeg var nede i den mørke kjelleren, eller hva helvete det var, dukker det opp et par med lysende, røde øyne. Dette får meg til å spenne alle musklene i kroppen. Jeg presser meg enda hardere mot veggen, som om jeg prøver å bli ett med den. Jeg prøver å si noe, men er så paralysert av skrekk at jeg ikke klarer å få ut noe som helst.

  "Nå skal vi kose oss, du", hvisker han meg kjølig inn i øret. Jeg kjenner at det går kaldt nedover ryggen og jeg kniper sammen øynene. Begynner å skjelve mens hjertet banker hyppig og raskt.

  "V-vær så snill. Bare la meg være. Jeg har jo ikke gjort deg noe som helst..." hvisker jeg, og kan kjenne noe varmt renne nedover kinnene mine.

  En latter som får alle hårene på kroppen min til å reise seg, dukker opp i øret mitt. "Åh, søta. Dette er ikke noe personlig, jeg vil bare ha det litt moro, det er alt." Like etter kan jeg kjenne noe kaldt stryke en hårlokk bak øret mitt. Så, sekundet etter, kan det høres et lite knekk, kan sammenlignes med lyden av et bein som blir brukket, og det tar meg bare noen få sekunder før jeg skjønner at han nettopp knakk det ene håndleddet mitt. Jeg sperrer opp øynene og setter i et høyt, skingrende smertehyl.