The Contract - Norwegian (Kapittel utkaster)

Kapittel 27: Som en fugl innestengt i et fint bur

De neste seks dagene føler jeg meg bokstaveligtalt som Aung San Suu Kyi - damen som hadde husarrest i Burma i nesten 20 år. For akkurat som henne så er jeg fanget, uten mulighet til å komme meg vekk.

  Faen som jeg begynner å hate å være her, jeg får jo så vidt lov til å sette foten utenfor hytten. Brianna, Nick og Leo tror visst at det er nok at jeg får lov til å være ute på terrassen om jeg trenger å lufte meg litt, at jeg får sjokolade og mat (som forresten er så vidt spiselig med Brianna sine elendige kokkeegenskaper), masse søte kjoler, og en god seng å ligge på. De skjønner ikke at jeg trenger frihet også. For det er følelsen av frihet jeg trenger aller mest, ikke en haug med goder. Jeg føler meg jo for søren som en fugl innestengt i et fint bur. Det er som å leve de første ukene hos Leo om igjen, bare noen hakk bedre. For akkurat som i de ukene, har jeg ingen frihet. 

  Bare for å gjøre dette enda bedre så har ikke Leo vist snurten av seg heller i løpet av disse seks dagene, og til slutt orker jeg ikke lenger denne innestengte følelsen. Så jeg har bestemt meg. Denne fuglen skal ikke lenger være fanget i et fint bur, nå skal den ut og flakse mot himmelen - ut til frihet. Men før jeg kan utføre rømningsplanen min må jeg passe på at Nick og Brianna er for opptatte med sitt til å kunne høre eller se meg rømme. Så jeg åpner døren på gløtt og ser meg kort rundt i gangen. Når jeg ikke ser noen her ute, går jeg helt ut av rommet og begynner å sjekke alle rommene i denne etasjen etter Brianna og Nick, men det er ikke et spor av dem. Noe som bare betyr én ting: de er i etasjen under. 

  Jeg går bort til trappen og ser nedover den. En kvalmende lukt kommer ut fra kjøkkenet og oppover trappeoppgangen, så der er i hvert fall Brianna og oppholder seg. Den fæle lukten får hårene på armene mine til å reise seg og jeg skjærer en grimase. I disse syv dagene jeg har vært her, er det Brianna som har stått for matlagingen. Okei, hun er kanskje ubeskrivelig flink når det gjelder å spille på pianoet, men matlaging? Det bør hun holde seg langt unna, hun kan jo drepe noen med det hun lager.

  Med en ny grimase går jeg litt motvillig ned. Om hun ser eller hører meg kommer hun mest sannsynelig til å spørre om jeg vil smake på det hun har gjort så langt, noe jeg helst vil slippe, så jeg går så forsiktig jeg bare kan og passer godt på at ingen av de gamle trappetrinnene knirker av vekten min.

  Når jeg har kommet meg helt ned, ser jeg kort inn på kjøkkenet for å sjekke om kysten er klar; at jeg kan gå forbi uten å risikere at Brianna vil se meg. Hun har ryggen vendt mot meg der hun står ved ovnen og ser ut til å være opptatt med å lage mat.

  Bra.

  Fornøyd går jeg forbi kjøkkenet. Aner fred og ingen fare idet jeg plutselig kan høre den lyse stemmen til Brianna.

  "Kan du komme inn hit litt, Rube?"

  Faen…

  Jeg snur meg sakte rundt og presser frem et smil, selv om jeg egentlig bare har lyst til å gråte, for jeg vet akkurat hva hun har tenkt til å spørre om når jeg først har kommet meg inn på kjøkkenet.

  "Selvfølgelig", sier jeg og må nesten tvinge beina mine til å bevege seg inn på kjøkkenet. Den forferdelige stanken er enda tydeligere her, og det verste er at Brianna ikke en gang merker hvor vondt det lukter. Kanskje fordi de fleste gangene har maten hennes faktisk luktet godt selv om det smakte forferdelig, så hun tenker ikke over det når det stinker.

  Hun snur seg mot meg, og det er da jeg ser at hun rører rundt i en gryte. Rundt livet har hun et vinrødt forkle med noen oransje matflekker her og der. Det gyllenblonde håret som ser ut som den fineste silke, har hun satt opp i en stram og høy hestehale.

  "Hva er det for noe?" spør jeg forsiktig, selv om jeg vet akkurat hva hun vil.  

  "Kan du være så snill å smake på maten? Jeg er litt usikker på om jeg trenger mer pepper eller ikke, og ettersom smaksløkene mine ikke virker på annet enn blod og alkohol, så trenger jeg din ekspertise, kan man nesten si", flirer hun.