The Contract - Norwegian (Kapittel utkaster)

Kapittel 18: Du tuller nå...

Jeg er omringet av evig mørke, likt jeg alltid var i det marerittet jeg hadde av Leonardo, bare at denne gangen så er jeg ganske redd for mørket. For å gjøre dette enda bedre, så er jeg innsvøpt i en tykk, tykk tåke - som om det ikke var vanskelig nok å se noe som helst allerede.

  Noen velkjente, røde øyne dukker plutselig opp mellom tåken, noe som gir meg et gys av skrekk, og jeg tar fomlende noen skritt bakover. Dette får en latter som gir meg en klump i magen, til å dukke opp. Selv om latteren var kort, er den fremdeles i hodet mitt som et evigvarende ekko. Jeg hater den latteren. Vil at den skal stoppe. Jeg har bare lyst til å skrike ut, men ingenting kommer, kun et lite klynk.

  "Trodde du virkelig at du var fri fra meg? HA! Ikke få meg til å le! Det er ikke så enkelt, kjære. Du kommer aldri til å unnslippe meg, uansett hvor mye du prøver og håper. Du er min nå. For alltid."

Jeg våkner opp av mitt eget skingrende skrik. Den hvite nattkjolen Dominic tok på meg etter at jeg hadde sovnet av den morfinen, klamrer seg til den fuktige huden min mens hjertet banker så raskt at det er et under at det ikke hopper rett ut ifra brystet mitt. Kinnene mine er også fuktige - ikke av svette som resten av kroppen, men av tårer. 

  Dominic kommer hastende inn på "sykerommet" som han har i huset sitt her i Mexico, der jeg nå ligger i en av de syv sengene som står her. Ansiktet hans har et bekymret drag over seg.

  "Hva er det, Rube? Har du vondt? For det skal du ikke ha. Ikke nå lenger i alle fall", sier han, og begynner å fikle med stativet og posene

  Jeg tar meg til pannen som er helt fuktig av svette og rister på hode. "Det går bra, Dominic. Jeg har ikke vondt, jeg hadde bare et litt ekkelt mareritt, det er alt", mumler jeg.

  Han puster lettet ut og ser bort på meg. Det bekymrede draget i ansiktet er byttet ut med et svakt smil. "Vil du fortsette å sove, eller?"

  Jeg senker hånden og rister enda en gang på hodet. "Nei, det går fint. Jeg vil heller ha frokost", sier jeg og sender han et halvhjertet smil.

  Han nikker. "Greit, bare vent litt." Han klapper meg lett på skulderen og forsvinner ut av rommet igjen.

  Jeg ser kort etter han, før jeg legger meg ned i sengen med et tungt sukk. Begynner å masere tinningen. Stygge mareritt...

Det har gått litt over to uker nå, og dette er min siste dag her hos Dominic før Leonardo kommer og henter meg. Om det ikke hadde vært for blodet til Leonardo, så hadde jeg måttet være her i alle fall i en måned eller noe. Egentlig kunne jeg nok dradd tilbake med Leonardo to dager etter at han tok meg med hit og jeg fikk tilført morfin for smertene, og vampyrblod for at legingen skulle gå fortere. Men alle de brukne beina var ikke det eneste problemet. Jeg fikk jo kun uspiselig mat da jeg var hos Jace, så jeg spiste nesten ingenting på seksten dager, noe som gjorde at magesekken min krympet seg betraktelig, så jeg måtte være her noen dager lengre fordi jeg først måtte få mat via et sånt spiserør, og når jeg ikke trengte det lenger, måtte jeg bli vandt til å spise på egenhånd igjen, så da måtte jeg spise mat med bløt konsistens helt til jeg kunne gå tilbake til å spise mat med fast konsistens.

Dominic kommer tilbake inn på rommet med et brett med melk og tre toast. "Vær så god, Rube", sier han og legger brettet på fanget mitt når jeg har settet meg opp.

  Jeg sender han et ekte smil denne gangen. "Takk, Dominic." Jeg tar opp

den ene toasten og tar en bit. "Hvor er forresten Leonardo?" spør jeg etter å ha svelget, og ser bort på han. Tar enda en bit.

  "På jobb", svarer han enkelt.

  "Ah..." mumler jeg. Stiller ikke flere spørsmål før jeg begynner på min andre toast. "Hvilken da? Den firmajobben eller den andre?"