The Contract - Norwegian (Kapittel utkaster)

Kapittel 34: Sjokket og overraskelsen

Faen, faen, faen!

  Jeg sparker hardt i den lyse sanden av frustrasjon sånn at sandkornene går til alle kanter rundt beina mine. I tankene banner jeg alle de banneordene jeg vet om - sier de selvfølgelig ikke høyt, for da vil nok menneskene her på stranden begynne å lure på om jeg er helt frisk i hodet. Selv om jeg er i Frankrike, er det nok en god del som kan engelsk.

  Det føles ut som at det er blitt tent et svært bål inni meg, der alle flammene er fylt med sinne. Sinne over at vi ikke kunne snakke om dette her som voksne (okei, jeg er bare 15 – snart 16. Men uansett!) Sinne over at han alltid skal være så sta. Sinne over at han skal være så egoistisk. Jeg vil ikke at dette her skal være farvel. Jeg vil fortsette å være med han. Føle den lune varmen han så enkelt klarer å gi meg. Føle omfavnelsen hans… 

  Som de få skyene som var på den blå himmelen for et øyeblikk siden, forsvinner dette bålet med flammer fylt med sinne, og blir byttet ut med sorg. Sorg over at det i sted faktisk var farvel. At det i den forlatte og nedslitte jernbanestasjonen var den siste gangen jeg noen gang kommer til å se han. Jeg kommer aldri igjen til å se han smile, eller høre den behagelige latteren hans. Jeg kommer aldri igjen til å bli omfavnet av han. Jeg kommer aldri igjen til å få den følelsen bare han klarer å gi meg. 

  Halsen min snører seg, og plutselig gjør hjertet mitt så utrolig vondt. Som om noen nettopp har trampet på det. Jeg tar meg til brystet og biter meg hardt i underleppen. Kan kjenne tårene presse på. Det frister å bare gråte, få ut disse følelsene som gjør at hjerte mitt gjør så utrolig vondt. Men i stedet trekker jeg dypt inn pusten og legger meg ned på det rosa håndkledet. Lukker øynene.

  Selv om det fremdeles gjør vondt, prøver jeg å gjøre det beste ut av det. Leo okkuperer tankene mine, det samme med smerten - gjør det vanskelig. Men jeg gir meg ikke. I stedet skyver jeg disse tankene langt, langt bak, og prøver heller å fokusere på den friske sjøluften, den gode kombinasjonen av sval bris og varme, måkene sine skrik i det fjerne, og barnelatterne rundt om kring på stranden. Det hjelper, litt i hvert fall.

  Så går da tiden, og jo lengre jeg ligger her å soler meg, jo vanskeligere er det å fokusere på lydene og luktene rundt meg, noe som fører til at tankene om Leo og denne smerten i brystet kommer mer frem. Trangen om å gråte vokser også, i tillegg til en enorm frustrasjon.

  Uten at jeg rekker å kontrollere meg selv, stønner jeg høyt - er egentlig like før jeg skriker i tillegg. Jeg vil bare dra meg i håret av frustrasjon over alle disse forbanna følelsene som gjør meg så innmari emosjonell. Det er ikke rettferdig. Etter alt jeg har gått gjennom, så er det faen meg ikke rettferdig at det er slik det ender! At Leo bare forsvinner ut av livet mitt fordi han mener det ikke er "trygt" at jeg er med han, i alle fall når han har blitt en så stor del av livet mitt. En del jeg ikke lenger vil bli kvitt nå som jeg endelig trives i nærværet hans.

  Det er ikke rettferdig…

  "Så det var her Leo teleporterte deg, altså. Det tok jammen meg god tid, men det som tells er jo at jeg fant deg, ikke sant?" 

  Stemmen til Nick kommer så brått på at jeg skvetter noe enormt, og denne gangen er det ikke langt i fra at et skrik kommer ut gjennom leppene mine. Jeg greier med et uhell å rulle meg av håndkledet på grunn av dette, og over på den utrolig varme sanden som gir en følelse av at den bare huden på ryggen min brenner.

  Raskt spretter jeg opp på beina, og den brennende heten sanden gir, dukker opp under føttene mine i stedet. Med sammenbitte tenner kjapper jeg meg tilbake bort til håndkledet. Puster tungt ut.

  Mye bedre.

  Nick bryter ut i latter ved siden av, og jeg kommer på at han var grunnen til at det der skjedde.