The Contract - Norwegian (Kapittel utkaster)

Kapittel 7: Ikke i verdens beste form, akkurat

Denne gangen våkner jeg også med hodepine, stølhet i nesten alle ledd i kroppen, og en tom følelse i magen. I tillegg føles nesen min helt snørrete. Må puste godt inn når jeg kan kjenne at det er like før det renner. Jeg håper virkelig ikke jeg er blitt forkjølet, for det siste jeg trenger nå, er å bli syk. 

Som sist gang støtter jeg meg til hyllen like ved for å reise meg opp fra den tynne, harde madrassen. Strekker på meg, før jeg like etter lager en grimase. Det gjorde mer vondt enn godt. Jeg sukker kort og klør meg litt under nesen mens jeg rynker smått på den. Går deretter fomlende mot døren som jeg nå vet hvor er. Passer godt på hvor jeg går, for vil helst slippe å få den moppen i hode en gang til. 

  Jeg åpner døren når jeg har kommet meg bort og funnet dørhåndtaket. Likt i går blender nesten lyset meg - forskjellen er tross alt ganske stor fra inne i kottet til her. Jeg bør virkelig finne ut av hvor i helvete bryteren til lyset er sånn at slipper dette. Håper bare at han i det hele tatt har en lampe her inne i kottet. Jeg sukker kort og drar en hånd gjennom håret. Snufser litt. Håret føles ekkelt og fettete. Noe som egentlig ikke er så rart, jeg har jo ikke vasket det på fire dager. Jeg skjærer en liten grimase i avsky - hater å ha så lange mellomrom mellom hver gang jeg dusjer. Føler meg så utrolig skitten og ekkel.

  Leonardo sitter i skinnsofaen og blar gjennom en eller annen bok jeg ikke kunne brydd meg mindre om hva heter. Bare han ikke er på kjøkkenområde, er jeg fornøyd. Jeg vil helst unngå å komme i snakk med han, så jeg smyger meg så stille jeg bare kan bort til kjøkkenområde. Tørr så vidt å puste. Men så kan jeg kjenne at jeg får et lite hosteanfall, og begynner like etter å hoste. Kan kjenne halsen snøre seg. Dette får han til å løfte blikket opp fra boken og se i min retning. I samme sekund brer et lite glis seg utover ansiktet hans.

  "Åh, så det var deg jeg luktet, ja. Trodde først det var et eller annet som hadde råtnet", humrer han og ser ned i boken igjen. 

  Jeg sender han bare et stygt blikk. For en drittsekk. Hvordan klarer man egentlig å være så ufyselig som han? Plutselig dukker følelsen opp igjen - følelsen av at det snart kommer til å renne fra nesen. Jeg puster godt inn, men det kjennes ikke ut som at det hjelper særlig, så jeg river kjapt til meg et papir og snyter meg. Bretter den sammen en gang, før jeg snyter meg igjen. Gjør dette enda en gang, helt til papiret nesten er helt fuktig av alt snørret. Dette får meg til å skjære en grimase, og jeg hiver raskt ifra meg papiret i bosset. Nyser like etterpå.

  Selv om jeg ikke ser på han, kan jeg kjenne blikket hans på meg. Det er en ubehagelig følelse. Den minner meg om følelsen jeg av og til hadde av at noen iakttok meg. Vil ikke bli overrasket om han var den som ga meg den følelsen også.

  "Du høres ikke særlig frisk ut, søta. Sånn skjer når man er dum nok til å prøver å rømme midt på vinteren med ikke noe annet enn en kjole og genser", sier han - høres fornøyd ut. Synes sikkert jeg har fått akkurat som fortjent. Drittsekk…

  Jeg svarer han ikke. Snurper bare sammen leppene og finner frem kniven og brødet. Skal til å skjære opp noen skiver, men har plutselig ingen matlyst lenger. Pokker, jeg begynner visst å bli verre og verre. Jeg begynner å hoste igjen, bare denne gangen husker jeg å legge en hånd over munnen. Stønner kort når jeg er ferdig. Snufser. 

  Nå hadde det egentlig vært utrolig godt med en varm dusj…

  Jeg klør meg under nesen igjen og kaster et blikk bort på Leonardo. Biter meg i underleppen. Om jeg ikke hadde vært så livredd for han og hva han kan finne på, hadde jeg bare gått rett inn på badet og tatt meg en lang, varm dusj. Så i stedet kremter jeg for å få hans oppmerksomhet. 

   Han ser bort på meg med et uinteressert blikk. "Hva?". 

  "Ehm…." Jeg biter meg nervøst i underleppen. Tar meg deretter raskt sammen og retter opp ryggen. "Jeg trenger å ta en dusj."