The Contract - Norwegian (Kapittel utkaster)

Kapittel 5: Idiotiske vampyr

Bildet: Leonardo

Melodi: themen hans 

Jeg åpner sakte opp øynene. Det første jeg legger merke til, er den enorme hodepinen. Jeg tar meg til hodet og blir overrasket over hvor tungt det skulle være. Det er som om jeg ikke har noen krefter i armen lenger. Ikke i resten av kroppen heller for den saks skyld.  Hva er det som skjer? Jeg ser meg rundt, rynker nesen litt. Dette er ikke rommet mitt. Selv om jeg ikke kan se en dritt, merker jeg at rommet jeg er i nå, er trippelt så mindre enn mitt soverom. 

  Om jeg stirrer på et punkt lenge nok, begynner tingene å få en tydeligere kontur. Sammen med meg i dette ukjente, lille rommet er det blandt annet en mopp, et strykejern og en støvsuger. Noe som betyr at jeg må være i et slags kott, men hvorfor? Alt dette er så forvirrende. Jeg setter meg opp og stønner kort. Kroppen min verker, som etter en hard dag med trening. Jeg vrir på skulderen og kan høre et lite knekk. Skjærer en liten grimase. Jeg virkelig hater sånne lyder.

  For å komme meg opp på beina trenger jeg noe å støtte meg til. Blikket mitt er ikke helt vandt til dette mørket, men vandt nok til at jeg legger merke til hyllen like ved. Så ved hjelp av den, stabler jeg meg opp på beina. Stønner igjen. Jeg lurer på hva jeg må ha ligget på for å bli så støl og vond i kroppen, så jeg ser ned på der jeg nettopp reiste meg opp fra. Rynker pannen.

  Ikke rart kroppen min verker, jeg har jo ligget på verdens tynneste madrass. Dette får meg til å grynte grettent. Jeg snur meg rundt på helen og føler meg frem. Må støtte meg mot veggen hele veien for å ikke risikere å falle sammen. Har aldri følt meg så slapp før - bortsett fra da jeg fikk influensa noen år tilbake.

  Moppen jeg så konturen av i sted, smeller plutselig rett i hodet mitt. Jeg stønner lavt når jeg kan kjenne skaftet laget av jern. Tar meg til hodet. Der fikk jeg nok en kul sammen med enda mer hodepine. Fantastisk. Kan denne dagen bli noe bedre? 

  Jeg stryker meg smått over pannen med et nytt grettent grynt. Begynner så å fomle etter dørhåndtaket. Kottet er ikke akkurat særlig stort, så det tar ikke lang tid før jeg finner den. Jeg trekker den ned og åpner slapt opp døren. Bare den lille bevegelsen der gjorde meg helt utslitt.

  Det er så mye lysere her ute enn inne i kottet at jeg bokstaveligtalt blir blendet. Jeg skjermer øynene og blunker kraftig for å bli vandt til det sterke lyset. Etter en liten stund blir jeg endelig det. Med sjanglende skritt trer jeg over dørterskelen. Igjen føles det ut som at beina skal knekke under meg vært øyeblikk, så raskt tar jeg en støttende hånd mot veggen. Gnir meg i øynene med den andre mens jeg ser meg rundt.

  Hvor er jeg? Dette er ikke huset mitt. Så kommer jeg på det. Den skremmende fyren fra marerittet som plutselig dukket opp hjemme hos meg med den bleke huden og de blodrøde øynene. Leonardo d´Arc, om jeg husker riktig. Han tok meg med hit med tvang etter at han fortalte meg at foreldrene mine liksom hadde skrevet en kontrakt med han, når vi begge to vet at han kidnappet meg, ikke hentet meg som mine foreldres gjeld. For foreldrene mine ville aldri gjort noe lignende. Solgt sin egen datter for penger? De kan kanskje være en anelse snåle av og til, men er det noe de ikke er, så er det hjerteløse.

  Det tar ikke lang tid før jeg merker den dunkende smerten på halsen. Jeg rynker pannen litt og tar meg til der smerten er sterkest. Med fingrene kan jeg kjenne et bitt. Jeg krymper meg smått av berøringen. Hva i helvette? Jeg fjerner hånden og tar den foran øynene mine. Får store øyne av det jeg ser, for på fingrene er det størknet blod. Mitt blod.

  Jeg svelger tungt. Du kødder med meg… han er faktisk en vampyr? Egentlig hadde jeg en mistanke om det: blodrøde øyne, hvor umenneskelig rask han var. Jeg kunne bare ikke tro det. For hallo, vampyrer? De har alltid tilhørt i myter og historier, ikke i virkeligheten! Men det forklarer jo smerten jeg følte ved halsen, det at jeg føler meg så utrolig slapp nå.