The Contract - Norwegian (Kapittel utkaster)

Kapittel 25: En god skuespiller

"Hei, Brianna, lenge siden sist", flirer han og legger armene rundt henne. Igjen kan jeg kjenne et stikk av sjalusi. Faen heller, jeg oppfører meg jo som hans enormt sjalue kjæreste, og jeg er ikke en gang sammen med han. 

  Vent nå litt, kalte han henne ikke for Brianna? 

  Jo, det gjorde han. Så det er Brianna, ja. Da betyr det at Nick også er her. Jeg ser meg rundt i rommet, men kan ikke se han. Det er da jeg legger merke til at noen romsterer under oss, og det er ikke vanskelig å skjønne at det er Nick - hvem andre kan det liksom være?

  "Ja, alt for lenge." Det siste sier hun i en anklagende tone. 

  Jeg ser tilbake på dem og tar noen skritt bak idet jeg ser at Brianna skal slippe han. 

  Hun tar hodet hans mellom hendene sine som er små i forhold og studerer han grundig. "Leo da, når drakk du egentlig sist? Du er jo utrolig blek. Eller, blekere enn vanlig da", flirer hun, men får fort tilbake det alvorlige glimtet i øynene.

  Et kort sukk kommer fra han. "Ikke du også…" mumler han oppgitt og fjerner hendene hennes.

  Hun blunker forvirret. "Du også?" gjentar hun og skakker på hodet. "Hva mener du?"

  Han hever et øyenbryn. "Lukter du det ikke?"

  "Lukter hva da?" spør hun, ser enda mer forvirret ut.

  Han himler med øynene, før han legger hendene på skuldrene hennes og snur henne rundt sånn at hun står vendt mot meg. Jeg møter de lilla øynene hennes som nesten kan sammenlignes med diamanter.

  Hun blunker kort, så smiler hun mykt. "Du ja." Hun går bort til meg med lette steg, akkurat som en ballerina, og rekker frem hånden. "Brianna Lorentz", sier hun høflig.

  Lorentz… Hvorfor høres det så kjent ut?

  Jeg tar litt nølende tak i den utstrakte hånden hennes. "Rube Dolce."

  Ansiktet hennes lyser opp. "Det var det det var ja! Broren min sa hva du het før vi dro hit, men jeg har aldri vært noe særlig god på navn, så jeg glemte det", ler hun. "Men nå som jeg hører det en gang til, så husker jeg det."

  Det eneste jeg egentlig fikk med meg var ordet bror. Ettersom det gjorde meg ganske så forvirret, hang jeg ikke særlig med på resten av det hun sa. 

  "Bror?"

  Hun hever et øyenbryn. "Ja? Du vet… Nick?"

  Det var derfor det etternavnet virket så kjent, ja. Da han presenterte seg selv, presenterte han seg jo som Nick Lorentz.

  "Åh…" mumler jeg bare, vet ikke hva annet å si, og setter opp et fårete smil. "Beklager, jeg ble bare litt forvirret. Han sa ikke at han hadde en søster." Selv om jeg ikke akkurat spurte så mye om hans liv, mer om Leo sitt.

  Hun ler en latter som er så vakker at jeg blir litt satt ut. "Selvfølgelig ikke, og det er tvillingsøster", retter hun meg.

  Jeg blunker overrasket. "Åh?" Jeg studerer henne nærmere. De ligner ikke så kjempe mye på hverandre, akkurat.

  "Vel. Nå som dere er her, så drar jeg igjen", sier Leo brått.

  Jeg vender meg raskt mot han. "Hv-hva? Hvorfor det? Du kom jo nettopp tilbake." Jeg prøver å ikke høres for fortvilet ut, for jeg vil virkelig ikke at han skal dra. I hvert fall ikke allerede, det har jo gått mindre enn en time.

  Han ser ned på meg. "Jeg kom bare tilbake for å ta deg med til et tryggere sted", forklarer han.

  "Jammen…" stotrer jeg. Biter meg hardt i underleppen for å ikke begynne å gråte.