The Contract - Norwegian (Kapittel utkaster)

Kapittel 21: Nye følelser

Den natten sov jeg bedre enn jeg har gjort på lenge. Både fordi jeg endelig trives hvor jeg er nå (halvveis i alle fall), og takket være all den gode sjokoladen. Sjokolade hjelper virkelig mot alt, det er egentlig helt sykt.

  Jeg våkner opp av en forferdelig storm som pågår utenfor huset. Med et gjesp åpner jeg øynene og setter meg opp i den svære og utrolig myke dobbeltsengen. Jeg har nemlig fått meg et eget rom - et ordentlig rom denne gangen. Leo har endelig skjønt at et kott ikke er et rom, selv om man putter en madrass (en ganske tynn madrass i mitt tilfelle), et teppe og en pute der.

  Jeg lar blikket vandre rundt i rommet mens jeg klør søvnen ut av øynene. Det er egentlig et ganske fint rom. Veggene er kremhvite med to blomstermalerier - en over sengen og en ved døren -, et rundt speil over et gammeldags sminkebord, et lite nattbord av mørkebrun eik, og et svært klesskap av samme materiale som nattbordet. 

  Når jeg er mer våken legger jeg merke til noe jeg ikke la merke til i sted, nemlig pianospillingen. Jeg blunker kort og ser forundret bort på døren, for musikken kommer like utenfor.

  Er det Leo som spiller? Det er vel bare én måte å finne det ut på.

  Jeg heiser meg opp fra sengen og tar til meg en mørkeblå morgenkåpe som jeg tar på meg. Deretter tusler jeg bort til døren og åpner den så stille jeg bare kan, før jeg stikker hodet ut mellom den lille åpningen jeg har laget. Ser meg rundt i stuen.  

  Blikket mitt stanser på den svære, fyldige lenestolen der Leo ligger henslengt i med hodet lent mot sofaryggen og øynene lukket. Vampyrer sover jo ikke, så han ligger der antagelig og nyter den vakre pianospillingen som kommer fra stereoen inne i glassskapet.

  Jeg må bare trekke på smilebåndet av synet. Han ser så fredelig ut, noe jeg aldri har sett han før. Det kler han. 

  Så stille som jeg klarer denne gangen også, åpner jeg døren nok opp til at jeg kan smette gjennom, men det blir ikke like stille som jeg hadde håpet. Et høyt knirk dukker opp, noe som fører til at Leo åpner øynene og setter seg opp. Fester de vakre, blå øynene sine i min retning.

  "Øhm… unnskyld", sier jeg raskt.

  Han hever et øyenbryn. "For hva?"

  "For at jeg forstyrret deg. Du slappet av så godt…"

  Han flirer. "Det går bra, Rube. Du kunne da ikke noe for at døren knirket idet du åpnet den, jeg burde egentlig smøre hengslene på de fleste av dørene i herskapshuset. Har du sovet godt forresten?" spør han og strekker på seg.

  Jeg senker skuldrene beroliget og smiler svakt. Nikker. "Mhm. Den sengen var ufattelig god å ligge på", svarer jeg muntert og gjesper.

  "Det er bra." Han høres fornøyd ut, noe som får meg til å smile litt større.

  "Jeg skal bare lage meg litt frokost, så skal jeg vaske", lover jeg og går bort til kjøkkenområdet.     

  "Eh… ikke tenk på det. Du får en dag fri."

  Jeg blunker kort og ser forundret bort på han. "Virkelig? Hvorfor det?"

  Han ler den behagelige latteren sin. "Hvorfor ikke? Det er ikke lenge siden du var alvorlig syk, dessuten trenger du da ikke å vaske hver eneste dag", sier han med et skuldertrekk.

  "Jammen… er ikke det liksom grunnen til at du kjøpte meg? For at jeg skulle vaske og rydde herskapshuset, i tillegg til å gi deg blod når du måtte ønske det? Forresten, vil du ha? Du har jo ikke fått av meg på en stund nå." 

  Det siste kommer som en like stor overraskelse for meg som for han. For det første gjør det vondt, for det andre bringer det opp dårlige minner, og for det tredje så kan jeg ikke fordra å ha en slik nærkontakt. Men jeg antar at ettersom jeg begynner å like Leo nå som han er snill mot meg, har jeg ingen problemer med å gi han blodet mitt.