The Contract - Norwegian (Kapittel utkaster)

Kapittel 8: Gjestene

Jeg har vært her i tre uker nå. Tre hele uker, og det sammen med Leonardo. Det er et under at jeg har holdt ut så lenge. Eller, om jeg ikke hadde klart å holde meg unna han mesteparten av tiden, ville jeg nok ikke holdt ut. Faktisk så er jeg for det meste bare med han når han er tørst og tvinger meg til å gi han blodet mitt. 

  Nå vasker jeg i noe som må være kontoret hans. Skrivebordet er fullt opp med ark. Ganske mange ark også. Alle i fine bunker, og sikkert like fint sortert. Jeg biter meg svakt i underleppen mens jeg ser på dem. Kan kjenne nysgjerrigheten komme. Men nei, om han finner ut av det vil han bli rasende, og jeg har klart å ikke gjøre han forbanna i tre uker nå, så jeg har ingen planer om å begynne igjen. Den ekle personligheten hans holder uansett i massevis. Så jeg hever haken og går bort til hyllen med notatbøker og en klokke som har stoppet. Tørker vekk støvet som har samlet seg der med støvkosten.

  Blikket mitt vandrer stadig tilbake bort til skrivebordet med alle arkene, og det uten at jeg klarer å kontrollere det. Pokkers denne nysgjerrigheten, den kommer til slutt til å få meg drept. 

  Når jeg tenker meg om, kanskje det å ta en liten titt ikke er det verste jeg kan gjøre? Jeg biter meg igjen i underleppen. Sukker deretter kort. En liten titt, det kan da ikke skade. Jeg ser meg rundt for å bare forsikre meg om at jeg er heeeelt alene, før jeg legger fra meg støvkosten og går tilbake bort til skrivebordet. Tar opp den minste av de seks papirbunkene som ligger der.

  Hm…

 Jeg ser gjennom papirene. Skumleser det som står, ikke at det er så spennende. Faktisk er det dritt kjedelig. Hvordan kunne jeg liksom være nysgjerrig på dette? Alt som står her er masse forskjellige navn og datoer, i hvert fall på de fleste. De det ikke står navn og dato på, står det noe på latinsk. Ikke noe han har skrevet for hånd. Det eneste han har skrevet for hånd på de arkene, er signaturen hans helt nederst på arket.

  Så, når jeg ser på det nest siste arket, stivner jeg totalt. Du kødder. Det kan da ikke være…? Jeg myser ned mot den og leser igjen. Og ikke bare én gang - minst fem. Men uansett hvor mange ganger jeg leser teksten, står det det samme.

  "Faen", mumler jeg og ser enda en gang over arket. Eller rettere sagt kontrakten Leonardo sa mine egne foreldre hadde laget med han. Og det verste er at sammen med signaturen hans, er mamma og pappa sin.

  Det kan umulig være riktig. Han må ha forfalsket dem. Ja, det finnes ikke noe annet svar enn det. Han må ha forfalsket foreldrene mine sine signaturer for å lure meg. For å få meg til å tro på han. Jeg vet med meg selv at foreldrene mine aldri kunne gitt meg bort til en sånn fyr som dette her for penger. De kunne ikke ha tenkt tanken en gang.

  "Rube!" 

  Jeg skvetter. Ikke fordi jeg ble redd, mer fordi det kom så uventet. Jeg ser ned på skrivebordet der arkene fra bunken ligger strødd utover, og kan kjenne panikken stige. Om han ser dette, kommer han til å drepe meg. Så raskt samler jeg sammen arkene til en bunke igjen mens jeg kan kjenne hjerte gå helt amok i bryste i frykt for hva han kan gjøre, og legger de tilbake der jeg fant de, før jeg like raskt går tilbake bort til hyllen. Tar tak i støvkosten og fortsetter der jeg slapp. Prøver å få kontroll på hjerterytmen. Like etter kan jeg høre døren bli åpnet bak meg.

  "Hva er det?" spør jeg grettent. Det er egentlig et under at jeg greide å samle meg så raskt når man tenker på hvor panikkslagen jeg var for kun noen sekunder siden. 

  Han bare humrer, men det er en irritert tone i humringen. "Slapp av, ikke noen grunn til å være uhøflig, søta. Jeg skulle bare si at vi får besøk."

  Jeg blunker kort. "Besøk?" gjentar jeg og kan kjenne panikken komme tilbake. Panikk for hvem det kan være. Han kan umulig få besøk av noen snille, ikke med den personligheten som han har.