The Contract - Norwegian (Kapittel utkaster)

Kapittel 33: Farvel

Lyden er så høy og nærme at det føles ut som at hornhinnene mine skal sprekke vært øyeblikk. Jeg kan ikke noe for å krympe meg smått. 

  Et lavt smertestønn kommer fra Jace, og det fast jerngrepet han har rundt meg, forsvinner. Jeg er alt for satt ut til å reagere på noen som helst måte, så jeg bare står der stiv som en pinne. Beina mine føles fryktelig svake ut, og nå som Jace ikke lenger har hendene rundt meg som kan holde meg oppe, faller jeg sammen kort tid etter.

  "Rube!" utbryter Leo, og akkurat før hodet mitt treffer granittgulvet, tar han meg imot med de sterke armene sine. Han løfter meg opp, og raskt klamrer jeg meg til han - som om livet mitt avhenger av det. Synet mitt blir slørete av alle tårene som dukker opp, så jeg presser ansiktet mot den harde og kalde, men samtidig myke og varme, brystkassen hans. Hikster lavt mens motvillige tårer renner i strie strømmer nedover kinnene mine.

  "Hyysj, ikke gråt. Du er trygg nå. Hyysj…" hvisker han og stryker meg behagelig over håret. Vugger meg smått i armene sine.

  "Går det bra med henne?" Stemmen er den samme som i sted, bare at denne gangen gjenkjenner jeg den

  Nick.

  Med tårevåte øyne ser jeg bort på han. Snufser. "Nick, hva gjør du her?" spør jeg, hadde ikke akkurat forventet å se han. Stemmen min er grøtete, noe som irriterer meg. Jeg stopper visst aldri å gjøre en ynkelig figur.

  "Gir dere en hjelpende hånd", svarer han med et lite smil, og klapper meg på hodet.

  Jeg smiler svakt. "Takk…" sier jeg takknemlig. Jeg retter oppmerksomheten mot den livløse kroppen til Jace. Det har allerede dukket opp en svær blodpøl rundt han. "Er han dø?"  

  Nick kaster også et blikk bak seg i retning Jace. Nikker. "Jepp, ingen vampyrer overlever en kule i brystet. Spesielt ikke når det er en sølvkule", forsikrer han og retter blikket tilbake mot meg.

  Jeg smiler lettet. "Bra."

  "Du trenger vampyrblod om du vil at skadene skal gro fortest mulig, Rube", sier plutselig Leo etter å ha vært taus en stund.

  Jeg blunker kort og ser opp på han. Han møter ikke blikket mitt, faktisk så ser han på alt annet enn meg. Dette får meg til å rynke nesen litt. 

  Hva er det med han?

  Han setter seg ned på granittgulvet - fremdeles med meg i armene sine - og lener seg smått mot veggen, passer på å ha hodet mitt hvilende på fanget sitt. Like etter finner han frem en liten lommekniv fra lommen til den sorte jakken han har på seg, og lager et dypt nok kutt ved håndleddet til at blodet pipler frem. 

  Før jeg rekker å protestere, presser han håndleddet mot leppene mine. Jeg sperrer opp øynene og prøver å vri hodet vekk, men han har håndleddet presset så hardt mot leppene mine at jeg ikke klarer å bevege hodet en liten millimeter en gang. Til slutt gir jeg rett og slett bare opp. Jeg suger motvillig til meg blodet, og blir mildt sagt ganske overrasket av det neste som skjer.

  Blodet smaker forbausende søtt og godt. Eller, jeg kan jo kjenne den ekle jernsmaken, men ikke like godt som man vanligvis gjør. Egentlig kan jeg bare smake en liten hint av den.

  Jeg lukker øynene og fortsetter å suge til meg blodet hans. Den fæle smerten i ryggen og ribbeina forsvinner - det er nesten som jeg kan kjenne at kroppen min leger seg, noe som er en rimelig rar følelse. 

  "Flink jente…" kan jeg høre han mumle etter en liten stund har gått, og fjerner rolig håndleddet. "Hvordan føler du deg?" spør han mens han ser granskende på meg. Han møter fortsatt ikke blikket mitt, noe som begynner å irritere meg noe grenseløst. Hvor vanskelig kan det liksom være?!    

  Jeg sukker tungt inni meg. Setter meg opp i en sittende stilling og smiler beroligende. "Jeg har aldri følt meg bedre", svarer jeg. 

  Endelig møter han blikket mitt. De blå øynene hans er bare til å dø for. Jeg kan kjenne at hjertet mitt banker et par hakk fortere. Så smiler han svakt, lettet. Det får hjertet mitt til å banke enda noen hakk fortere. 

  "Det er bra", sier han, og avbryter den lille gnisten jeg følte at var mellom oss, med å se en annen vei, før han stabler seg opp på beina og rekker en hånd ned mot meg.

  Jeg kniper sammen leppene og tar litt motvillig tak i den. Lar han hjelpe meg opp på beina. 

  "Vel, nå som du er frisk og rask igjen, og Jace ikke lenger er ute etter deg nå som han er dø, er dette farvel."

  Jeg blunker kort og rynker brynene litt. Myser smått mot han. "Eh… Jeg tror jeg hørte feil her. Sa du nettopp at dette er… farvel?" spør jeg forvirret. Krysser mentalt fingrene for at jeg hørte feil. Dette kan ikke være farvel, ikke etter alt vi har vært gjennom de siste ukene.

  Leo ser på meg og rynker pannen. Ser deretter vekk igjen. "Du hørte ikke feil, Rube. Jeg sa at dette er farvel for oss, og det mener jeg også."

  Det føles ut som at han har stikket en kniv i hjertet mitt, for det gjør plutselig utrolig vondt. Jeg må blunke en del ganger for at tårene som presser på ikke skal unnslippe.

  "M-men… hvorfor det?" Stemmen min er hes, og jeg orker ikke en gang å skjule smerten av tanken på å aldri få se han igjen. Aldri få se han smile de nydelige smilene sine flere ganger. Aldri kunne høre han le den behagelige latteren. Aldri kunne se inn i de vakre, himmelblå øynene. Aldri kunne kjenne de sterke armene rundt meg som alltid gir meg denne varme, lune følelsen innvendig.

  Leo krymper seg smått. Deretter hardner han til igjen og får det uleselige ansiktsuttrykket. "Jeg beklager, Rube. Det er bare sånn det er. Om du fortsetter å være sammen med meg, setter du deg selv bare i fare. Jeg setter deg i fare - og det kan jeg ikke akseptere."

  Jeg knyter hendene hardt sammen. Må virkelig anstrenge meg for å ikke bryte ut i gråt. "Jeg kunne ikke brydd meg mindre!" roper jeg og ser sint på han, tvinger han til å møte blikket mitt.

  Han blunker overrasket over reaksjonen min. "Rube…" begynner han.

  "Nei!" biter jeg han av. "Om dette her er farvel bare fordi du setter meg i fare om vi fortsetter å være med hverandre, så driter jeg langt i det! Jeg nekter å la dette være farvel! Du kommer til å beskytte meg, det har du alltid gjort!" roper jeg sta. Øynene mine svir av tårene som har fylt dem.

  Han står bare og stirrer en anelse storøyd på meg, har visst mistet munn og mele helt ser det ut som. Så blir det sjokkerte ansiktsuttrykket byttet ut med irritasjon. "Rube, ikke vær dum nå. Denne faren jeg snakker om er ikke en fare jeg kan beskytte deg mot! Det er rett og slett umulig for meg. Og jeg gidder ikke å diskutere mer om dette. Jeg gjør dette for ditt eget beste", sier han mellom sammenbitte tenner. Han løfter hånden, og jeg vet akkurat hva han har tenkt til å gjøre.

  "Leo, du kan bare våge å teleportere meg vekk her fra", freser jeg sint, men det er for seint - han har allerede knipset. Jeg står ikke lenger på granittgulvet i jernbanestasjonen, i stedet står jeg på den hvite, myke sanden til stranden som ligger like utenfor det nye huset mitt. Ved siden av meg er det et rosa håndkle og en parasoll. I tillegg har jeg også fått på meg en rosa bikini med hvite sirkler.

  Faen.