The Contract - Norwegian (Kapittel utkaster)

Kapittel 32: Jeg vil alltid komme for deg

Kroppen min begynner ukontrollert å skjelve, og uansett hvor hardt jeg prøver å ta kontroll, greier jeg ikke å stoppe den dumme skjelvingen. For jeg er så redd. Så forferdelig redd at det er like før jeg spyr.

  Dette skjer ikke, dette skjer ikke, dette skjer ikke.

  Han løfter hodet en anelse opp fra halsen min sånn at ansiktene våres kun er noen få centimeter fra hverandre. Jeg prøver å lene hodet bakover for å forstørre det lille mellomrommet, men han har et så godt tak i håret mitt at jeg ikke greier å bevege hodet bakover én millimeter en gang.

  "Hva er det søta? Liker du ikke å ha meg så nærme ditt skjønne ansikt?" humrer han og lener seg enda nærmere. Om han lener seg bitte litt til, vil nesetippen hans treffe min.

  "Du er motbydelig", freser jeg.

  Han flirer kort. "Så stor i munnen du plutselig skal være da, men hvorfor har jeg fremdeles følelsen av at du egentlig ikke er like tøff som du prøver å late som? Kanskje det er den enorme skjelvingen og øynene dine som lyser av redsel som røper deg?" sier han hånende og rykker hodet mitt tilbake sånn at bakhodet mitt smeller i veggen.

  Jeg klynker lavt og biter tennene hardt sammen. Kan kjenne en vond hodepinne dukke opp. Så kan jeg kjenne en svak smerte på øreflippen, deretter noe varmt som renner. Det tar meg noen sekunder før jeg skjønner at det kommer fra at han lekebiter meg på øreflippen. 

  Dette skjer ikke, dette skjer ikke, dette skjer ikke.

  "Nå tenker jeg meg at det er på tide å ha det litt morsomt. Du vet, akkurat sånn som vi to hadde det hjemme oss meg", hvisker han kjølig i øret mitt.

  Jeg kniper sammen øynene. Magen min knyter seg, kvalmen blir forsterket, og jeg begynner å skjelve enda mer. Den enorme panikken jeg føler gjør at det blir vanskelig å puste. 

  Dette skjer ikke, dette skjer ikke, dette skjer ikke.

  "Jace!" roper brått en kjent stemme som straks får meg til å føle meg i alle fall litt tryggere, selv i en situasjon som denne der jeg er alt annet enn nettopp det.

  Jeg åpner sakte opp øynene, og forbi Jace, ser jeg Leo stå noen meter unna. Kroppen min slutter å skjelve med en gang, og et lite smil tar form i ansiktet mitt. "Leo…" sukker jeg lettet, men klarer ikke helt å skjule smerten jeg føler i både ryggen, hodet og ribbeina - for det gjør faktisk noe jævla vondt, spesielt ribbeina og ryggraden.

  Jace blunker kort, overrasket. Så slipper han endelig håret mitt og jeg synker smått sammen.

  Han fant meg. Akkurat som i går fant han meg da jeg trengte han som mest…

  Du er trygg nå, du trenger ikke å være redd lenger. Jeg er her og passer på deg. Ingen skal få lov til å røre deg igjen. 

  Setningen han sa da han fant meg etter å ha reddet meg fra de fyllikene, dukker opp i hukommelsen og gir meg tårer i øynene. For jeg var nemlig så forferdelig redd. Redd for å bli påført all den smerten jeg gjennomgikk de to ukene hos Jace enda en gang. Og nå er jeg endelig trygg nå som Leo er her. For han vil passe på meg. Det har han gjort en god stund i det siste.

  "Leo?" Stemmen til Jace høres forbauset ut, nesten litt sjokkert. Han hadde visst ikke forventet at Leo ville finne oss, eller at han faktisk i det hele tatt lette. Like etter får han det ekstra nifse gliset, noe som får det til å knyte seg i magen min igjen. "Jeg hadde ikke forventet å se deg her. Har du kommet for å hente ditt søte, lille menneske? De vil nok ikke bli særlig glade når de får høre at selve Leonardo d´Arc har begynt å bli myk."