The Contract - Norwegian (Kapittel utkaster)

Kapittel 28: Brianna sin synsvinkel

Jeg går opp trappene og mot gjesterommet som nå er Rube sitt nye rom - enn så lenge i hvert fall. Samtidig nynner jeg på "Just give me a reason" av Pink, ble helt forelsket første gangen jeg hørte den på radioen for noen uker tilbake.

  Når jeg står utenfor døren, banker jeg på. "Rube?" sier jeg muntert. "Det er Brianna. Nick sa du stakk opp hit igjen, så jeg bare tok med middagen opp hit. Du kan takke meg etterpå."

  Det er helt stille, og jeg kan heller ikke høre hjerteslagene eller lukte den søte duften av blodet hennes, noe som får meg til å rynke pannen litt.

  Jeg banker på døren én gang til. "Rube?"

  Fortsatt helt stille, og jeg kan fremdeles ikke lukte henne eller høre hjerteslagene. Dette kan umulig være positivt..

  Nesten nervøst åpner jeg opp døren og titter inn. "Rube?" gjentar jeg for tredje gang og lar blikket gli rundt i rommet. Det stanser først på sengen som er helt naken for laken og dynetrekk, deretter på det åpne vinduet der det er knyttet et tau laget av lakenet, dynetrekket og noen kjoler.

  Faen.

  "Nick!" roper jeg stresset og legger fra meg brettet med spagetti a la gryterett sånn at jeg ikke mister det i gulvet, kan nemlig kjenne panikken stige.

  "Hva er det, søs?"

  Jeg snur meg raskt rundt og møter de skoggrønne øynene til tvillingbroren min. Senker øyenbrynene frustrert når det ikke ser ut til at han har lagt merke til at Rube er borte. "Ser du ikke noe som mangler?" spør jeg irritert og slår den ene hånden hintende inn i gjesterommet.

  Han tar et skritt til siden sånn at kan se forbi meg. "Vel… lakenet til madrassen er ikke der, det samme med dynetrekket", svarer han rolig.

  Jeg biter tennene smått sammen. Kan kjenne at både panikken og irritasjonen stiger. "Gjett én gang til."

  Nick flirer. "Åh, mente du det at Rube ikke er der?" spør han, ser faktisk ut til å more seg, noe jeg ikke skjønner, han kommer jo til å havne i like stor trøbbel som meg om Leo finner ut av dette.

  "Bingo! Og dette er faktisk ikke noe å kødde med", legger jeg irritert til.

  Han hever hendene i skulderhøyde mens han flirer. "Beklager, beklager. Men dette forklarer jo hvorfor hun stilte det spørsmålet tidligere i sted, og den litt underlige lyden utenfor."

  Jeg blunker kort. Senker deretter øyenbrynene sint. "Du hørte en underlig lyd, men tenkte ikke på å sjekke hva den lyden var for noe?!"

  Han ser på meg med et flir. "Nei? Det var du som fikk beskjed om å passe på Rube, ikke jeg. Jeg fikk bare beskjed om å beskytte dere to om noen uvelkomne gjester dukket opp."

  Jeg ser rasende på han. "Om vi ikke hadde vært i familie, ville jeg gitt deg juling her og nå."

  Et skjevt smil tar form i ansiktet hans. "Du greier så vidt å slå vekk en flue fordi du er redd for å skade den, så det tviler jeg egentlig sterkt på."

  I stedet for å kommentere det, gir jeg han bare et olmt blikk. Begynner så å masere tinningen med lukkede øyne. "Vi må finne henne, og det fort. Leo kommer tilbake snart, og han vil ikke akkurat bli spesielt glad når han ser at Rube ikke er her."

  Jeg kan kjenne en hånd på skulderen, og det er ikke vanskelig å skjønne at det er Nick sin. Jeg åpner øynene og blir møtt av et beroligende smil. "Slapp av, Brianna. Han kommer jo ikke med det første, så vi har fortsatt tid. Dessuten, det er ikke lenge siden jeg hørte henne, så hun kan umulig ha kommet spesielt langt."

  Dette får meg til å slappe i alle fall litt mer av. Jeg sukker tungt. "Du har rett. Kom igjen, la oss få opp farten", sier jeg med et svakt smil.

  Han smiler fornøyd og fjerner hånden fra skulderen min. "Sånn skal det låte."

  Jeg trekker litt på smilebåndet, kan ikke noe for det. Vi snur oss, og akkurat idet vi skal til å stige over dørterskelen og ut, dukker Leo opp kun noen få meter unna oss. Jeg kveler et frustrert stønn.

  Faen.

  "Hei", sier han rolig og fører en hånd over munnen for å tørke vekk blodet som han har i munnvikene. "Er Rube der inne?"

  Meg og Nick veksler blikk. Jeg ser hjelpeløst på han, håper at han har en god løgn, men han trekker bare lett på skuldrene og gjengjelder blikket med et ikke-se-på-meg blikk.

  For en idiot han av og til skal være.

  Jeg sukker resignert inni meg og fester blikket tilbake på Leo. Smilet han hadde i sted, er som blåst bort.

  "Hvor er Rube?"

  "Øhm..." Jeg legger en hånd bakpå hodet og smiler fårete. "Jo, altså… Rube hun er, øhm…" mumler jeg, prøver å lete etter de riktige ordene å si.

  De himmelblå øynene hans får et mørkt drag over seg. "Brianna, hvor er hun?" spør han med en stemme som får magesekken min til å knyte seg.

  Jeg slipper ut et tungt sukk. "Rube er ikke her, hun stakk av for litt siden", sier jeg rett ut. Det finnes ikke en bedre måte å si det på uansett, dessuten så ville han greid å se rett gjennom løgnen min om jeg hadde løyet, han kjenner meg for godt.

  Han stivner til. "HVA?!"

  Jeg krymper meg smått under den høye stemmen hans. "Vel… Hun klatret ut av vinduet og nedover husveggen ved hjelp av et tau hun lagde av dynetrekket, lakenet og noen klær… Jeg var opptatt med å lage middag, så jeg hørte henne ikke. Nick han…" Jeg lar setningen dø ut, han får selv finne på en unnskyldning.

  Leo knyter hendene så hardt sammen at knoklene blir helt hvite. Om blikk kunne drepe, hadde meg og Nick vært døde for lengst. Kroppen hans dirrer av raseri. "Om det har skjedd noe med henne…" mumler han mellom sammenbitte tenner.

  Jeg kan kjenne et gys av frykt inni meg. Han har ofte vært skremmende, men aldri på denne måten her.

  Han sender oss begge et rasende blikk. Så, uten å si et ord til, er han borte.