Kaos, Krig, Kjærlighet

2 | Blå øyne og gyllent hår

A s h t o n

Jeg skjelver idet fingrene fikler med låsen, noe som gjør det å åpne døren til en umulig oppgave. Pusten min går i raske hiv, og det er ikke en gang fra å kjempe meg opp de jævla trappene.

Jeg burde ikke ta det sånn som dette - Engler får oppdrag hele tiden, og det er ikke sikkert det var meg han var ute etter en gang. Dessuten, har de ikke noen grunn til å finne meg lenger. Det var tross alt de som sendte meg hit, så hvorfor skulle de komme tilbake?

Likevel har jeg panikk. Tenk om han ble sendt hit fordi de endret straffen? Kanskje han har kommet for å drepe meg, eller enda verre, fortelle meg at jeg ikke en gang lyktes med det som fikk meg sendt hit i utgangspunktet?

Hold kjeft.

Jeg trekker pusten og prøver enda en gang å åpne den fordømte døren, og irriterer meg straks over hvor keitete alt jeg gjør for tiden er. Jeg pleide å gjøre ting som dette med eleganse, og nå kan jeg ikke åpne døren til min egen leilighet en gang uten å skjelve. Da jeg omsider får den opp har det gått fem minutter, og jeg rister fremdeles.

Blå øyne. Gyllent hår. Jeg kan kanskje ikke se like godt lenger, men det er åpenbart at den gutten er en Engel. Selv måten han snakket på virket ikke menneskelig, og mennesker har ikke øyne som er så blå. Mest sannsynlig har han blitt sendt hit for å redde et eller annet mobbeoffer. Kanskje det er en kattunge som sitter fast i et tre. De kan umulig ha kommet tilbake etter meg, jeg er ubetydelig nå. Menneskelig. Dødelig. En skam.

Jeg merker at noe er galt med en gang jeg trår innenfor døren. Selv om jeg ikke er vant til alle disse nedsatte sansene og det håpløse synet, kan jeg fremdeles merke rester i luften etter noe som definitivt ikke kan være dødelig. Det lukter noe, og til min overraskelse oppdager jeg at det er...te?

Det kan ikke stemme. Ingen Demoner bryter seg inn i leiligheten din bare fordi de er lystne på te? Og jeg er over hodet ikke av interesse for hverken Engel eller Demon - de har begge gjort det ganske tydelig. Selv Demoner finner meg motbydelig nå, så jeg forstår ikke hvorfor en av dem har forvillet seg inn i leiligheten min.

Lyset er av i gangen, men jeg hører lyder fra kjøkkenet. Jeg griper det eneste våpenet jeg klarer å tenke meg frem til, en knukket mopp, før jeg prøver mitt beste på å smyge meg lydløst inn mot fienden. Problemet er at mennesker er høylytte og klumsete, og jeg er ikke vandt til dette. Skrittene mine lager lave dunk mot tregulvet, og hver gang krymper jeg meg. Hvis dette faktisk er en Demon, kommer det bare til å ta den sekunder å oppdage meg, og jeg vil bli grillet levende - i beste fall.

Lyset er på på kjøkkenet. Jeg hører klirr og noe som høres ut som nynning til All I Want For Christmas, og løfter moppen som et sverd idet jeg braser inn på kjøkkenet.

Jeg blunker. Det kan ikke være mulig. Blø øyne. Gyllent hår.

Det står en Engel på kjøkkenet mitt og lager te.

"Earl Grey, eller Forest Fruits?" Spør gutten meg, og snur seg rundt så øynene hans treffer mine. Blikket hans, som fremdeles er isende blått, streifer moppen, som ser ut til å more ham, før han ser tilbake mot meg med de to teposene i hendene. Han smiler, og i det dunkle lyset kan jeg nesten sverge på at han lyser selv.

Jeg svarer ikke, noe som fører til at gutten snur seg igjen med et likegyldig trekk på skuldrene. "Neivel," mumler han med et sukk. "Du virker mere som en Earl Grey-type." Og imens han står der og styrer med krusene mine, prøver jeg å svelge sjokket og redselen. Hvis han virkelig er her for å hente meg, betyr det at de enten har endret straffen, eller...