Kaos, Krig, Kjærlighet

36 | Etter hvert

L u k e

Han sier ingenting da vi dukker opp i leiligheten igjen. Jeg var ikke en gang klar over at portaler kunne vare så lenge, men Calums står der fremdeles. Den forsvinner derimot så snart vi er gjennom den, som i grunn kommer som en lettelse - en åpning tilbake igjen, selv så liten, er nok til å få meg til å bli irritert nok en gang.

Leiligheten virker latterlig stille. I et øyeblikk bare står vi midt på gulvet; han, stirrende mot vinduet, og jeg, som ikke kan rive blikket vekk fra ham.

"Går det bra med deg?" Spør han meg, fremdeles uten å se meg i øynene. "Du burde dra tilbake. Så de kan fikse deg, mener jeg."

Jeg rynker pannen. Skadene mine er så langt unna det jeg tenker på at det nesten er latterlig å i det hele tatt prate om dem.

"Jeg blir heller her."

Han ser kort på meg med et uttrykk som avslører et hint av bekymring, men ser ut til å gi opp. Sakte men sikkert blir han stille igjen, og hele ansiktet hans vendes vekk fra min retning.

Snakk med meg, har jeg lyst til å si, men han puster tungt og sier heller: "Jeg tar en dusj."

Så snart han er borte er stillheten øredøvende. Jeg kaster et blikk på flengen de lagde i den høyre vingen — det er fremdeles klissete av blod, så mye at jeg blir kvalm av synet. Jeg prøver først å la begge forsvinne, men det fungerer ikke. Kanskje det var ønsketenkning å la meg selv tro at jeg kunne skjule dem igjen og at smerten ville gå bort i samme øyeblikk, men uansett hvor hardt jeg prøver blir de bare værende. Til slutt gir jeg opp og finner veien til sofaen, der jeg kollapser og blir liggende og se i taket, den fjerne lyden av dusjen så lav at jeg nesten kan late som om det er regn.

Jeg ligger sånn helt til han kommer tilbake, enda det må gå minst førti minutter. Han har skiftet klær og krøllene hans er fremdeles våte; dråper renner ned i pannen hans med jevne mellomrom, og noen av hårstråene klistrer seg til pannen. Han blir stående midt i rommet og se på meg, begge hendene i lommene på en hettegenser.

"Du burde se en lege," sier han etter noen lange sekunder.

Jeg trekker på skuldrene. "Det ser verre ut enn det er."

"Luke." Stemmen hans er nesten advarende, så omsider sukker jeg og ser på ham også.

"Jeg bare orker ikke mer av engler akkurat nå," forklarer jeg. "Det er ikke så ille. Jeg lover."

Men han forsvinner ut på badet likevel og returnerer med bandasjer og smertestillende, og selv om jeg ikke vil innrømme det er synet en lettelse. Han sier ikke et ord imens han renser det, annet enn et "Gjør det vondt?" med stadig kortere mellomrom. Da jeg prøver å forme ordet nei kommer det ikke engang ut, og han virker ikke overrasket.

"Du sa det ikke var så ille," kommenterer han. "Men du klarer ikke si at det ikke gjør vondt."

"Det kunne ha vært verre," poengterer jeg. Han rister på hodet, nesten oppgitt, og fortsetter uten at jeg ber ham om det. Han virker nesten overraskende rolig. Pannen hans rynker seg en smule i konsentrasjon, og jeg tar meg selv i å studere ansiktet hans imens han holder på. Jeg burde være flau over å være så eksponert, men akkurat nå har jeg ikke energi nok. Alt jeg gjør er å bli liggende til han er ferdig, til øynene mine nesten glir igjen.

Jeg ser ham nøle før han tar en hånd på ansiktet mitt, og øynene mine klarer ikke se annet enn ham da fingrene hans dytter et av hårstråene mine vekk fra øynene med svake, rolige bevegelser. Ansiktet hans ser nesten pinefullt ut, fingrene så lette at jeg knapt merker dem, selv om de vekker ild innvendig.