Kaos, Krig, Kjærlighet

9 | Han er en Demon

L u k e

Max er ikke på lekeplassen. Jeg leter etter ham utenfor skolen hans, ved sandkassen, området rundt. Han er ingen av stedene.

Jeg burde føle tilknytningen. De fortalte meg at å finne oppdraget ditt er enkelt, at du ville føle en slags dragning mot dem uansett hvor langt unna de befant seg. Det må være noe galt med meg, for jeg føler ikke noen tilknytning til Max, jeg føler bare bekymring fordi jeg konstant mister den lille gutten. Jeg har sett ham tre ganger nå, men han er ganske vanskelig å bli kjent med; han virker ikke interessert i noen andre enn den bamsen sin.

Da jeg omsider finner ham, sitter han bak den enorme skolebygningen med ryggen til. Han leker med et eller annet, og jeg antar det er Amon. Den bamsen skremmer meg, men jeg biter tennene sammen og vandrer frem til ham likevel. Max er oppdraget mitt - jeg kan ikke droppe det fordi jeg er redd for en bamse.

Ashton ville fått latterkrampe.

"Hei," sier jeg, men den blonde gutten reagerer ikke. Jeg kan ikke helt se hva han driver med, men jeg kan høre ham le. Latteren hans er lys og barnslig, noe jeg burde finne søtt.

Jeg må være en elendig Engel - jeg klarer ikke bry meg om denne gutten. Jeg vil at han skal ha det bra, jeg vil at han skal lykkes, men jeg klarer ikke se på ham uten å se bamsen han holder i hendene. Tanken fyller meg med dårlig samvittighet.

Max fortsetter å le, og jeg biter meg i leppa. Jeg vandrer nærmere ham og setter meg på huk, endelig i stand til å se hva han finner så morsomt.

Jeg reiser meg nesten umiddelbart. "Max," begynner jeg, og oppdager at stemmen min er skjelven. "Hvor fant du den?"

Den lille gutten ser omsider opp, et stort smil plastret på de tynne leppene. Han er en smule skitten, men øynene lyser av glede, noe som bekymrer meg enda mer.

"Jeg vet ikke, den bare dukket opp," svarer Max, før han fortsetter å pirke i den med en pinne.

"D-Drepte du den?" Fortsetter jeg å spørre, og føler meg nesten kvalm. Den grå katten ligger i en dam av blod og skitt; Max har fått noe av det på fingertuppene.

"Den prøvde å stjele Amon!" Forsvarer Max, som åpenbart begynner å bli irritert. "Den freste, og-og-"

"Drepte du den?" Gjentar jeg, uten å klare å se på den. Kanskje fordi jeg er en Engel, kanskje fordi bestevennen min hadde en katt helt lik den. Jeg kan til og med lukte blodet, og det setter meg ut.

Max krøller pannen, før han fortsetter å pirke i den våte pelsen med pinnen. Smilet har forsvunnet fra leppene, og han sitter nå bare i dyp konsentrasjon.

"Kanskje litt," svarer han omsider.

"Du kan ikke drepe en katt litt," motsier jeg. "Drepte du den, eller drepte du den ikke?"

Det er åpenbart at han drepte den; blodet er over hele T-skjorten. Han har til og med fått litt i det ellers så lyse håret.

Er dette mennesker? Er det sånt de gjør?

"La den være. Jeg kan følge deg hjem, så du får vasket av deg alt det... Blodet."

"Men jeg drepte den ikke!" Roper plutselig Max. Han er tydeligvis opprørt, men ikke over katten - han er sint på meg. Jeg kan se det i øynene hans, hvordan følelsene og raseriet danser bak pupillene.