Kaos, Krig, Kjærlighet

4 | Demoner finnes ikke

A s h

Jeg kan ikke tro at den jævla Engelen gjorde det igjen. Etter å ikke ha sett fyren på tre dager, gikk jeg utifra at oppdraget hans var fullført, at han dro tilabke til sitt vanlige, irriterende liv, men der tok jeg feil - den drittsekken har vært i leiligheten min. Igjen.

Jeg finner ham på en benk i parken, krøllet over noe som ser ut som en bok. I solen virker det nesten som om håret hans er av gull, og huden hans glitrer. T-skjorta strammer seg over de brede skuldrene, og skyggene får konturene i ansiktet hans til å komme frem enda tydeligere.

Jævla Engelvelsingelse.

Jeg marsjerer bort til ham og dunker ned på andre siden av bordet, og irriterer meg over at jeg ikke klarer å overraske ham. Engler kan merke at du er der lenge før du gir fra deg lyd, noe som gjør det å sette dem ut av spill umulig. Jeg kunne helt ærlig gitt hva som helst for å irriterende denne fyren, om så bare en liten smule.

"Hvorfor-" begynner jeg, og Engelen retter blikket opp fra boka og setter de havblå øynene i meg. I noen sekunder glemmer jeg nesten hva jeg skal si, før jeg rister av meg innflytelsen hans. Jeg nekter å fremstå som svak, selv om øynene hans er så dype og blå at det føles som om jeg sakte drukner i havet i dem.

"- i Helvette-" jeg merker hvordan han spenner seg idet jeg sier det, og smiler tilfredstilt. I det minste kan jeg gjøre noe for å påvirke ham, enda det bare er et ord og en følelse som minner om statisk elektrisitet. "-har du vært i leiligheten min igjen?"

Han bare stirrer på meg, og jeg stirrer like målrettet tilbake. I øynene hans kan jeg nesten sverge på at jeg ser bølger, som om havet virkelig befinner seg i pupillene. De er distraherende, jeg kan ikke si noe annet. Hele han er distraherende, og det er det som irriterer vettet av meg. Jeg hater virkelig å snakke med Engler.

"Jeg aner ikke hva du snakker om, Ashton." Å høre en Engel si navnet mitt gir meg frysninger. Jeg prøver å skjule det faktum at stemmen hans påvirker meg så mye, men han er mest sannsynlig veldig klar over det selv. Engler bruker det til deres fordel - de kan få dødelige til å gjøre alt, bare de ber pent. Jeg antar det fryder Luke, men for meg får det meg bare til å føle meg enda mere dødelig enn jeg allerede gjør.

"Jeg kan ikke stoppe det, vet du," sier han plutselig, og jeg dras ut av tankene til forvirring. Han ser oppriktig lei seg ut - det er irriterende.

"Hva da?" Mumler jeg, uten å kunne stoppe meg selv. Selvfølgelig klarer han å sette meg ut av spill. Jeg er dødelig, lett distrahert, så mye av det han ikke er. Så mye menneske. Jeg hater det.

"Kreftene mine, jeg kan ikke stoppe det fra å-"

Jeg kutter ham av før han får fullført, mest fordi jeg nekter å innrømme det. "Luke, jeg gir faen i de kreftene dine. Jeg merker det ikke en gang."

"Det ser ikke sånn ut."

Jeg prøver å tvinge musklene mine til å slappe av, men hele meg er anspent. Det begynner å dunke i hodet bare jeg ser ham i øynene. Jeg kremter og retter meg ukomfortabel på den lille benken. "Det går fint."

Det var ikke sånn dette skulle gå. Jeg kom hit for å kjefte - han ødelegger hele greia med å oppføre seg så... Englete, som om han bryr seg om meg.