Kaos, Krig, Kjærlighet

10 | En hangover Engel

A s h t o n

Det viser seg at Engler kan bli fulle.

Veldig fulle.

"Dette er...," Begynner Luke, før han fniser. "Dette smaker helt forferdelig, men jeg elsker det."

Jeg må nesten le av synet - han sitter på gulvet i stua imens han klemmer flasken og svaier en smule. Nå og da slipper han fra seg små hikk, og andre ganger jentete fnis. Det er som å se en tenåringsjente se på yndlingsprogrammet sitt på TV.

De blonde lokkene hans faller over pannen i små bølger, og for distrahert gjør han ikke lenger noe for å dytte dem vekk. Bare å se måten en svak, rosa farge har brettet seg over kinnene hans får meg til å smile, noe som er uvant - jeg kan ikke huske å ha gjort det på månedvis, men nå klarer jeg ikke stoppe. 

"Whoah!" Utbryter han, da scenen på Animal Planet endrer seg. "Den gjorde det igjen!" Nærmest roper han og peker febrilsk mot skjermen, der snø og is filmes i korte scener med fugleperspektiv. Av en eller annen grunn finner han det helt utrolig hver gang kameravinkelen flytter seg, noe jeg finner ganske underholdende.

"Det der er Sørpolen, Luke," ler jeg, og ser forvirringen fylle det slørete blikket hans. Han stirrer på skjermen, der kameravinkelen begynner å zoome inn på en gruppe fugler. Han følger med på TV-en med fascinerte øyne, helt i transe. Det er som å se en fireåring se på Dora the Explorer, og her sitter to nesten fullvoksne og ser på Animal Planet.

"Det er pingviner," forklarer jeg, og ser på de små fuglene som vandrer rundt på skjermen. Luke får latterkrampe igjen; han ler så hardt at hånden hans hviler på magen, noe som får munnvikene mine til å krølle seg oppover. 

"De er kjempesøte. Se på den der! Den... Spyr i en annens munn?"

Han vrir ansiktet i en grimase, før han ser på meg og slipper fra seg enda flere, barnslige fnis. Han ser tvers igjennom søt ut selv, der han sitter og klemmer flasken som om det var en kosebamse og er helt oppspilt over noen pingviner. Han oppfører seg som om han skulle ha vært fire, noe som er en merkelig kombinasjon med de nesten to meterene han når over bakken.

"Okay, jeg tror ikke jeg gir deg alkohol igjen. Du er full som bare Helvette," flirer jeg, og fylles med dårlig samvittighet da Luke skvetter. Jeg glemmer alltid at det gjør fysisk vondt for ham bare jeg sier det, enda Luke ikke ser ut til å reagere noe særlig. "Unnskyld," sier jeg fort. "Glemte det."

Igjen begynner Luke å le. "Michael har definitivt rett," fniser han, og ser på meg med et barnslig glis.

Jeg rynker pannen.

Hvem faen er Michael?

"Hva mener du?" Spør jeg, plutselig i dårligere humør. Jeg visste ikke at Luke hadde andre venner her nede, en gang, men denne Michael høres ut som en tulling, spør du meg.

Luke fniser igjen. "Du er sååå forelsket i meg," mumler han og bryter ut i latterkrampe.

"H-Hva?"

Gutten stirrer på skjermen igjen, åpenbart distrahert. Han ser ikke ut til å en gang tenke over ordene han nettopp sa, men selv er jeg målløs. 

"Ashton?" Spør han, noe som gjør meg nervøs for hva som kan komme.

"Eh, ja?" Jeg klarer plutselig ikke slappe av skikkelig. Det er vanskelig å puste normalt.

"Hvorfor skrapte du den bilen?"

Han stirrer på meg, og jeg merker magen min synke. Jeg hadde delvis et håp om at han ikke ville spørre, mest fordi jeg ikke kan fortelle ham sannheten, og jeg ikke vet om jeg vil være i stand til å lyve til ham.