Kaos, Krig, Kjærlighet

35 | Hjem

A s h t o n

Selv Caige ser satt ut av alle blikkene som hviler på ham. De ser alle på den samme tingen; det kullsvarte blodet som renner fra såret, som bekrefter alt vi har prøvd å bevise dem om. Den mørke fargen symboliserer bare én ting; det tydeligste kjennetegnet på en demon.

Til tross for at dette betyr at vi kanskje har vunnet, klarer jeg ikke føle lettelse. I stedet gir beina etter under meg til jeg synker ned på gulvet, stirrende på dammen av blod som samler seg ved min egen fars føtter. Jeg vil kaste opp. Jeg vil la bevisstheten slippe taket og svime av så jeg slipper å se mer på det. Jeg har ikke en gang lyst til å finne ut reaksjonen til dommeren som nå stirrer storøyd på Caige fra andre enden av rommet.

Blikket er ufokusert helt til jeg skimter noe blondt løpe mot meg. Luke faller ned på gulvet ved siden av meg, øynene et hav av bekymring. Han tar begge hendene mine og sier noe, men jeg enser knapt hva. Jeg er alt for opptatt med å stirre på mine egne fingre, som fremdeles er kullsorte.

En bølge av uro skyller over meg. Få det vekk, tenker jeg i panikk og prøver å gni det av, men det fyller blodårene under huden og nekter å lystre bønnfallingen min. Jeg klarer ikke puste. Alt jeg ser er Caige sitt kvalmende, sorte blod på gulvet, mine egne like sorte hender.

Få det vekk.

Luke tar en hånd på ansiktet mitt og river blikket mitt vekk. Han er likblek og et sted i bakhodet tenker jeg over hvor egoistisk det er av meg, å sitte her og ha panikk over noe så latterlig.

"De... De skadet deg," hører jeg meg selv hviske. De ville ikke ha rørt ham om det ikke var for meg.

Han rister på hodet. En flom av lyse krøller detter ned over pannen hans, men de er fulle av blod. "Det går fint," sier han likevel, enda ansiktet hans er forvridd i smerte.

Han holder meg fremdeles i hendene. Hvordan kan han ville det, når de ser ut som de gjør nå? Når de er et bevis på alt jeg er?

Øynene mine detter ned på dem. Få det vekk. Men uansett hvor mye jeg prøver å gni fargen ut, blir den sittende. Luke klemmer fingrene mine.

"Ashton," sier han. "Se på meg."

Jeg gjør som han sier. Ser jeg syner, eller er det en sti av tårer som renner nedover kinnene hans?

"Bare ignorer dem, okay? Fokuser på meg i stedet." Han høres så rolig ut når han snakker, til tross for at han er like blek. Hendene hans skjelver. Eller er det bare mine?

Først nå begynner de andre sansene å returnere. Jeg hører stemmer i bakgrunnen og oppdager at Caige ikke lenger står i nærheten av meg. Han er omringet av vakter, og for første gang ser det ut til at han ikke vet hvordan han skal reagere. Han roper ut protester, men de sleper ham ut derfra likevel, åpenbart ikke i tvil om hva han virkelig er denne gangen.

Jeg retter blikket mot Luke igjen, og sakte men sikkert går pulsen ned. Han klemmer fremdeles hendene mine, og til min overraskelse begynner den sorte fargen å forsvinne gradvis der han holder dem. Han ser derimot bare på meg, fremdeles med samme uttrykk av bekymring.

Jeg hører dommeren heve stemmen i bakgrunnen, men hever ikke blikket. I et langt øyeblikk sier han absolutt ingenting, før han kremter. "Jeg... Vel, det er vel bare passende å... På vegne av hele rådet... Beklage."

Lukes kjeve strammer seg og hendene hans dirrer. Det tar meg et øyeblikk å innse at han er sint.

Dommeren fortsetter å snakke, men alt går gjennom hodet på meg. Jeg klarer ikke fokusere på annet enn Luke når han er så nærme. Fingrene hans klamrer rundt mine og han åpner munnen, men før han rekker å si noe hører jeg dommeren legge til, nesten som en ettertanke:

"Men du er fremdeles bannlyst."

Luke spretter opp umiddelbart. En del av meg har nesten lyst til å si ikke gå, men på måten han ser ut å dømme, er han milevis unna—han er rasende.

"Bannlyst?" Gjentar han. "For hva? Selvforsvar?"

Jeg tvinger munnen min til å åpne seg, enda halsen er tørr. Jeg er overbevist om at bare han i det hele tatt kan høre meg, men det er åpenbart at han gjør det, for skuldrene hans senker seg.

"La det gå, Luke," hører jeg meg selv si. "Det spiller ingen rolle."

Han snur seg og ser på meg i sjokk, deretter på dommeren igjen. "Det er ikke rettferdig," glefser han. "Han har ikke gjort noe galt."

Dommeren nøler lenge. "Han er fremdeles dømt for forsøk på drap. Det straffes like hardt som et vellykket et."

"Det var selvforsvar!"

Dommeren skvetter bakover, men meningen hans ser ut til å forbli det samme. "Jeg sa ikke at det vil vare for alltid," legger han til. "Men det tar tid å vurdere. Det er ikke sikkert at alle er like villige til å slippe ham inn igjen."

Luke ser ut til å ville protestere mer.

"Han har et poeng, Luke," prøver jeg. "Det er ikke så farlig."

"Men—"

Jeg kjemper meg opp på beina til tross for at gulvet bølger seg under meg. "Det er ikke så farlig," sier jeg nok en gang, og oppdager at jeg mener det. Jeg vil heller hjem enn å tilbringe ett sekund til her. Jeg har aldri engang følt meg hjemme i min egen verden, så hvorfor bli værende i den?

Luke ser ut til å endelig gi opp, men irritasjonen er likevel skrevet i hele ansiktet hans. Han nekter å se på dommeren og finner heller veien til meg igjen, og en bølge av lettelse fyller meg da oppmerksomheten hans faller på meg i stedet.

"La oss dra hjem," hører jeg ham si. "Jeg orker ikke mer av dette stedet."

Jeg har aldri vært mer enig.

a/n
Føler jeg skriver veldig korte kapitler når jeg har to perspektiver, men jaja, det er litt nice det óg. Jeg sitter her og prøver å skrive en biologioppgave som har frist i kveld og skal være ti sider. Jeg har sånn to avsnitt og resten er bare usammenhengende tull. Jeg stressdrikker kaffe, naboen driver og bråker noe jævlig, og vi har gått tom for sjokolade. Fun times.
For å være litt mer positiv her:  ett kapittel igjen (pluss epilogen) så er hele boka ferdig, ayee