Kaos, Krig, Kjærlighet

32 | Visjonen vi hadde

L u k e

Jeg klarer ikke forme ord, enda han ser helt rolig ut. Han står midt i rommet og ser like sofistikert ut som alltid. På leppene hans er det et aldri så lite smil, og jeg innser for første gang at det ikke helt når øynene.

Han ser direkte på meg, men spørsmålet er åpenbart rettet mot Ashton: "Er dette kjæresten din?"

Blikket mitt faller på Ashton, og til min overraskelse ligner han ikke seg selv over hodet. For et øyeblikk siden så jeg ham gråte, og nå står han helt rolig, ansiktet et blankt lerret. Han ser ikke redd eller trist eller sint ut eller noe av det jeg så for meg, i stedet rører han ikke en muskel.

Han svarer ikke på spørsmålet. Han ser ikke på meg. Han stirrer bare direkte på Caige, og i et øyeblikk tenker jeg at han gjør det samme han gjorde med vakten ved portene, før jeg innser at blikket hans ser helt annerledes ut. Han stirrer på Caige som om han holder øye med ham.

Caige smiler, og det går automatisk kaldt nedover ryggen på meg. Jeg har sett denne mannen flere ganger før, men sjeldent så nærme. Hvordan kan jeg ikke ha lagt merke til høyden hans, det kalde blikket, måten han får alle andre til å føle seg små?

Han retter omsider blikket mot Ashton. Smilet forsvinner ikke, det forblir plastret på som om han har gjort et bevisst valg om å la det være der.

"De blir sånn fordi du presser det ned," sier han. Jeg forstår ingenting av hva de snakker om helt til Caige nikker mot Ashtons hender, og det endelig går opp for meg.

De begynner å bli sorte. Fargen sprer seg fra fingertuppene og oppover  til håndleddet, som om han har dyppet hendene i kull.

Han sier ingenting fremdeles, og Caige smiler enda større. "Det blir bare vondere hvis du fortsetter."

Jeg klarer ikke forme en klar tanke eller et ord, men min egen stillhet kommer av sjokk. Ikke som Ashton, som virker som om han gjør det bevisst. Caige ser på meg igjen og strekker ut hånden i en hilsning, men jeg tar den ikke, og omsider gir han opp.

"Det er mye hyggeligere i stua," sier han, og uten mer forklaring snur han på hælene og forlater rommet.

Jeg har tenkt til å snu meg mot Ashton og be ham løpe når han har sjansen, men til min skrekk ser han ut til å følge etter faren, for han beveger seg ut av rommet.

Jeg sprinter etter ham og tar hånden hans, men han stopper likevel ikke.

"Hva driver du med?" Hvisker jeg panisk.

Han ser ikke på meg, og svaret er så lavt at jeg såvidt kan høre det; "Du kommer deg ikke ut igjen nå."

Jeg holder fremdeles hånden hans, og nå klemmer han den så hardt at det gjør vondt imens han går. Jeg ser ned på hendene hans og innser at en liten del av den mørke fargen har forsvunnet i hånden han holder min med, men det er der fremdeles.

De blir sånn fordi du presser det ned, gjentar jeg i tankene. Presser hva ned?

Da vi når stuen har han sluppet hånden min, men han står likevel rett ved meg, enda Caige er i andre enden av rommet. Jeg tør knapt å se meg rundt, men alt her virker skrekkelig normalt; rad på rad med bokhyller langs veggene, et par malerier, møbler plassert symmetrisk og nøye. Hele stedet kunne ha vært designet av en profesjonell, noe som er litt merkelig, med tanke på hvor kjedelig Ashton sitt er i forhold.

Caige står med ryggen til, totalt avslappet. Han strekker seg etter et skap, henter ut et glass og fyller det med noe brunt innhold som jeg lukter selv herfra. Da han snur seg ser han på meg og strekker glasset frem. "Drink?"