Kaos, Krig, Kjærlighet

28 | Ingen vei tilbake

A s h t o n

Det er lenge siden jeg har følt den sviende, varme følelsen av å drikke uten å ha spist noe. Fingrene klamrer seg rundt tuten av flaska, knokene hvite, som om jeg er redd for at noen skal ta den fra meg, enda jeg er alene. Hele problemet her er at jeg er så jævlig alene, og likevel føler jeg at noen vil ta den fra meg.

Dette er latterlig. Jeg hater Amon med hvert eneste bein i kroppen, og likevel sitter jeg her. Avtalen virket grei nok i begynnelsen - jeg som ga ham minimalt med informasjon, han som ga meg løfter om å hjelpe meg med å bli en Demon. Det var ikke før han så meg helle i meg innholdet av en flaske sprit, at han kom med et nytt forslag: for hver nyttig ting jeg forteller ham, gir han meg alkohol. Med andre ord må jeg si ting som kan sette Luke i fare for å få tak i det eneste som hjelper meg å glemme ham.

At jeg bare er noen kilometere fra leiligheten min gjør alt verre. De kommer antakelig til å sende Luke ned igjen, og jeg tar meg selv i å lure på, håpe på, at han ikke er idiotisk og velger å sove på gata når han er klar over at det finnes en ekstra nøkkel. Det frister meg nesten å snike meg unna for å sjekke, men jeg lovet meg selv å holde meg unna. Dessuten er jeg sjelden edru nok.

Jeg bringer flasken til leppene. Det smaker dritt, men det er på en måte beroligende også. Det føles varmt og nummende, som brann i halsen, men et par sekunder senere kjenner jeg bare varmen. Det tar ikke lang tid før følelsen av å gli ut av seg selv overtar, og jeg ikke lenger sitter på gulvet, men flyter et sted ovenfor, langt vekk fra problemene mine men midt i dem på samme tid. Hver slurk er som en klem innvendig, som minner meg om Luke, som får meg til å ta enda en slurk i håpet om at jeg vil bli så beruset at jeg ikke lenger vil huske ham. Men likevel er han alltid der, et eller annet sted i bakhodet, blå øyne som på en eller annen måte likevel er varme, fingre som alltid er så forsiktige når han tar ansiktet mitt, leppene hans. Alle minnene mine om den gutten og de håpløse leppene hans får meg bare til å føre mine egne til flasken nok en gang, den brennende følelsen igjen sviende i halsen. Og senere, det som føles som timer senere, blir slørheten så mye at jeg omsider sovner, flasken i hendene, alkohol i årene og patetiske, angrende tårer i øynene.

***

"Ashton."

Noe hardt dulter borti meg.

"Ashton."

Jeg svarer ikke. Det er en hel sverm med bier i hodet mitt, og lyden overdøver hva nå Amon prøver å ha meg til å gjøre. Jeg merker tuppen av skoen hans dulte borti meg igjen, men blir liggende med ansiktet nedgravd i madrassen, fremdeles full og nå også kvalm.

"Du trenger en dusj," påpeker Amon.

Jeg mumler noe tilbake, enda uttalen er snublete og dårlig. Budskapet er likevel klart: Go fuck yourself, i sin fineste, latinske form.

"Jeg skal late som om jeg ikke forstår hva du sier," hører jeg ham svare. "Avtalen var at du ikke skulle være full på dagtid. Hvordan skal jeg få snakket med deg nå?"

Jeg trekker på skuldrene og håper jeg får sendt budskapet: Ser det ut som om jeg bryr meg?

Amon sukker overdrevent og mumler et eller annet. Jeg er ganske sikker på at han snakker om hvor patetisk jeg er, men jeg sier ikke noe på det. Han har uansett rett.

Han forsvinner endelig fra rommet, og etterlater seg meg alene. Hodepinen banker rett bak øynene mine, og jeg tar meg selv i å savne luksusen av smertestillende, men orker ikke lete etter noen. I stedet graver jeg meg ned i sengen og prøver å sovne igjen, men migrenen gjør det umulig. Bak øynene mine slås spikre inn i hjernen, hardt og pulserende, og øynene ser ut til å henge etter når jeg beveger blikket. Rommet spinner, bakken bølger seg, og akkurat da er det nesten som om jeg håper jeg bare kan smelte inn i veggen og forsvinne.

Et eller annet bråker fra stua—Amon, antakelig, som rydder i rotet jeg har laget eller plasserer flere glassflasker i hyllene. Til å være en Demon er fyren ekstremt opptatt av hvor rent det skal være. Han går meg på nervene, og jeg på hans.

"Fullstendig ubrukelig," hører jeg ham mumle, men har ingen anelse om det er om meg eller gjenstandene han rydder han mener. Hodepinen hindrer meg likevel i å bry meg, helt til en annen stemme drar meg ut av slørheten for et øyeblikk. Det er ikke Amon. Stemmen er lyserere enn Amons, og den lyder ikke som om den kommer fra stua. Det høres ut som stemmen fra et telefonrør.

"Hva i-" mumler Amon, og jeg klarer å kjempe meg opp på beina. Rommet spinner rundt meg, men jeg sjangler likevel mot døren og setter den på gløtt, slik at jeg såvidt skimter Amon fra stua. Han ser på et eller annet med et sjokkert uttrykk i ansiktet, men vinkelen hindrer meg i å si hva.

"Hvor i helvette er broren min?" glefser han, og jeg rynker pannen.

Broren hans—Max. Luke sitt oppdrag.

Men det kan ikke være ham.

"Jøsses, det fungerte?" sier enda en stemme, og hjertet mitt stanser.

Michael.

Som må bety at den andre stemmen er...

"Hør, jeg heter Luke, og det er fortsatt rart å drive og snakke med en liten bamse, men- "

Jeg fryser. Luke. Det er definitivt stemmen hans, men den lyder annerledes. Hesere, på et vis. Som om han har vært forkjølet i flere dager.

Jeg har lyst til å løpe ut døren, men noe holder meg tilbake. For det første, kommer han ikke til å være der. Han kommuniserer åpenbart ved hjelp av bamsen til Max. For det andre, burde jeg ikke en gang ønske at han var her—han burde ikke være her. Ikke for min skyld.

"Broren min," snerrer brått Amon, og jeg oppdager at ansiktet hans er mørkere. Sirklene under øynene er enda tydeligere, og pupillene lyser.

Luke kremter nervøst. "Uh, han har det fint? Vi lar ham gå igjen så snart han slutter å snappe etter fingrene våre."

Amon ser fremdeles rasende ut, noe som nesten overrasker meg—tydeligvis kan selv Demoner føle noe for hverandre.

"Uansett, jeg snakker ikke med en bamse for å snakke med deg," fortsetter Luke.

Vær så snill. Ikke si det.

Men selvfølgelig gjør han det likevel.

"Ashton," hører jeg stemmen hans si, og bare dét endrer tonen hans fullstendig. "Jeg vet ikke om du er der, men hvis du hører meg, så trenger vi deg. Vær så snill. Du kan ikke dytte meg fra deg. Vær så snill, kontakt oss på en eller annen måte, vi kan finne ut av ting, bare ikke kutt oss av. Jeg-" resten forsvinner da Amon spretter opp, og leiligheten plutselig lukter røyk. Jeg river døren opp og innser at det øynene hans hviler på er en identisk bamse som bamsen til Amon, en liten, ekkel kanin.

Den er i hvert fall ekkel nå, som hele tingen står i flammer.

Han tente på den bare ved å se på den.

Han har ikke lagt merke til at jeg ser ham, for han setter straks i å storme ut derfra. Skal jeg gjette, tipper jeg han har kommet for å sikre seg at Luke holder ordet sitt om Max.

Hvilket vil si at Amon er på vei til Luke.

Jeg prøver å temme panikken, men den velter opp i meg likevel. Amon så rasende ut—som om han kunne finne på å skade noen.

Hvis du drar til Luke nå er det ingen vei tilbake. Jeg kan ikke rømme fra Luke to ganger. Ikke når jeg såvidt taklet den første gangen.

Men han kan dø.

Jeg er fremdeles tung i kroppen og hodet verker av migrene, men migrenen er ingenting imot tankene mine. De hamrer hardere enn hodepinen, er mer kvalmende enn noen hangover noensinne vil være.

Luke kan dø.

Jeg kan ikke la ham dø.

Jeg klarer ikke la ham dø.

Og selv om bare nærværet hans setter meg i fare, står han mer i fare om jeg ikke gjør noe.

Jeg må hjelpe ham.

Bare denne ene gangen.