Kaos, Krig, Kjærlighet

13| Det gjør ingen forskjell

A s h t o n

Jeg vet ikke hva jeg føler.

Jeg visste dette ville skje, helt siden starten. Jeg har dyttet ham unna for denne grunnen helt siden starten, visst at han ville avsky meg idet sannheten demret for ham.

Jeg drepte en person. Jeg drepte min egen far. Jeg drepte lederen over alle Engler.

Ingen Demon eller ånd kommer en gang i nærheten av å være like mye til skam som jeg er. Jeg brøt den viktigste regelen, den som virkelig gjaldt. Handlingen vil følge etter meg til den dagen jeg omsider dør, jeg vil alltid være gutten som sviket familien sin, Engelen som forrådte sin egen verden. Historiebøker kommer til å snakke om meg i årevis, skremme vettet av småbarn og bringe skam for alle eldre.

Og det verste er at jeg ikke angrer. Ikke det minste. Jeg ser hendelsen i drømmene hver eneste natt, likevel får jeg ikke meg selv til å angre på noe annet enn å bli tatt.

Jeg må ha vært en ræva Engel. Luke ble opprørt bare av at oppdraget hans drepte en katt - hva føler han nå, når han vet at jeg drepte den viktigste Engelen blant alle? Min egen far?

Jeg er ikke en Engel, ikke en Demon. Jeg er Vingeløs, fratatt tittelen. Jeg er en morder.

Jeg finner frem jakken min og tar på meg skoene halvveis i transe. Tanken om å tilbringe et sekund lenger i leiligheten virker plutselig overveldende, og den samme følelsen som har gnaget i meg siden jeg ble tatt og sendt ned hit, bobler under overflaten igjen; jeg takler ikke dette. Jeg takler ikke å leve dette livet, å ikke kunne føle følelsen av å ha vinger. Jeg klarer ikke å være menneskelig, og det er denne desperate tankegangen som får meg til å reise meg.

Jeg kan ikke være dødelig. Alt annet enn dødelig.

Heller Demon enn dødelig.

Jeg er kvalm. Blikket hans er fremdeles tydelig i tankene - hvordan alt falt på plass for ham, og hvordan det likevel braste sammen. Han fant endelig ut hva jeg er, og fant ut at jeg er et monster. Det var så lett å lese ham, all forvirringen, forakten, sjokket.

Jeg burde ikke være så opprørt. Jeg vet ikke en gang hvorfor jeg reagerer på denne måten.

Fingrene mine er på håndtaket. Jeg vet ikke hva planen er - å gjøre en eller annen tåpelig forbrytelse, et eller annet for å vekke oppmerksomheten til en Demon. Alt jeg trenger er å vise dem hvor gal jeg er i stand til å være, hvor langt jeg er villig til å gå bare for å slippe å vandre på dette stedet som ikke noe annet enn en dødelig morder som skremmer vekk de han kysser. Kanskje jeg kan inngå en avtale, på en eller annen måte overbevise dem om at jeg kan være en Demon. I mitt tilfelle burde det ikke være så vanskelig.

Døren rives opp uten at jeg rører den. Jeg ser blå øyne, blondt hår, en gutt som ser ut som om han har løpt hele veien opp trappene, før Luke braser ut med ord det tar meg noen sekunder å sette sammen.

"Jeg bryr meg ikke," sier han, og i et øyeblikk forstår jeg ikke meningen bak det. Jeg prøver å finne en eller annen forklaring, noe som forteller meg at han umulig mener det han sier, men alt han gjør er å stå der, en smule andpusten, blikket på meg og en besluttsomhet jeg aldri har sett Luke ha før.

"H-Hva?" Ordet velter ut av munnen min av seg selv.

"Jeg sa at jeg ikke bryr meg om du prøvde å drepe noen," gjentar han mellom de raske pustene.

"Lederen. Jeg drepte lederen av Engler, ikke noen," hvisker jeg. Stemmen min er skjelven - jeg oppdaget ikke selv at jeg var på gråten før jeg så ham.