Kaos, Krig, Kjærlighet

23 | Kaos, krig, kjærlighet

A s h t o n

Han kommer mot meg i samme øyeblikket jeg ser ham.

"Ashton!" registrerer jeg, før han har begge hender på skuldrene mine, som om han ikke vet hvor han skal gjøre av dem. Blikket hans er fult av uro da han ser på meg, og alt det minner meg om er hvordan han så ut da de dro meg vekk fra ham.

Han vet det nå. Han har sett min største frykt og vet at det er ham, ikke Caige. Hvordan kan han holde meg likevel, når han burde klandre meg for alt jeg har gjort galt?

Jeg treffer blikket hans. Unnskyld, har jeg lyst til å si, men ingen ord kommer ut. Hva kan jeg si, uansett? Unnskyld for at jeg er redd for deg. Det skal ikke skje igjen.

Jeg ender opp med å si ingenting. Tausheten min må bringe ham mer bekymring, for han ser på meg med en dyp rynke i pannen. Han sier ingenting, han heller, og fordi jeg ikke takler blikket hans lenger retter jeg heller øynene til omgivelsene våre. Jeg oppdager at Michael er her, og at den eneste som mangler er Calum.

"Hvordan...?" får jeg omsider stammet frem. Stemmen min er hes og det gjør vondt i halsen. Jeg ser på Val heller enn på Luke, for jeg klarer ikke se ham i øynene. Ikke når jeg vet at han må hate meg for å sabotere hele planen.

"Calum er fremdeles arrestert," svarer Luke. Stemmen hans er lavmælt. Bekymret. "Han ba meg finne Val så vi kunne få deg ut herfra."

De kommer umulig til å slippe Calum ut nå som de vet hva han er. Selv ikke Caige, som sannsynligvis har visst om eksistensen hans hele tiden, vil kunne slippe ham ut nå. Om han hadde gjort det, ville folk ha begynt å stille spørsmål, og hele poenget hans er å holde alt om demoner under teppet.

Med andre ord er Calum innesperret, og også det er min feil.

Jeg tvinger meg selv til å se på Luke igjen. Han fjerner langsomt hendene fra skuldrene mine og blir stående og fikle med fingrene sine i stedet, åpenbart usikker på hvordan han skal opptre.

"Hvor lenge har jeg...?" spør jeg ham.

"Du har vært der inne i to dager," sier han, fremdeles i en lav tone. Han virker sliten. Mer sliten enn jeg har sett ham før. Han er en engel, så tegnene er svake, men de er der. Og hvert eneste et av dem er min feil.

Å få bekreftet at jeg har gått i to døgn uten søvn, får kroppen til å reagere umiddelbart. Hvert bein i kroppen truer med å kollapse av utmattelse. Jeg tar meg selv i å ønske at Luke fremdeles holdt meg, før jeg innser egoismen i det ønsket. Jeg burde ikke ønske noe som helst av ham - han skylder meg ingenting.

"Hvor går denne veien?" spør jeg Val, som ser ut til å kjede seg voldsomt. Han svarer ikke, bare setter i å gå innover i tunnelen som om spørsmålet mitt var en invitasjon til å komme oss videre.

Jeg ser spørrende på Luke, som ser ut til å vite like lite som jeg gjør. "Han sa den ledet ut," sier han. "Så vi kan dra hjem."

Hjem. Det knyter seg i magen på meg, skyldfølelsen brått overveldende. Jeg kommer ikke til å dra hjem. Ikke i dag, ikke i morgen, kanskje aldri. Og her står Luke og sier vi, som om jeg ikke er i ferd med å ødelegge alt, som om jeg ikke allerede har ødelagt alt.

Michael kremter. "Det er sikkert koselig her og sånn," mumler han. "Men kanskje vi skal dra før vi blir tatt?"

Jeg ser usikkert mot tunnelen. Val har som forduftet inn i mørket der inne, og en svak kulde kommer fra innsiden. Håret på armene mine reiser seg, men hvilket valg har vi?