Kaos, Krig, Kjærlighet

1 | Imot din natur

L u k e

Der jeg står og betrakter ham, er den første tingen som krysser tankene mine demon. Det mørke håret, sinnet i blikket, tatoveringene som kryper oppover armene lignende eføy; han ser akkurat ut som en. Selv øynene hans ser ut til å være en type brunfarge, enda den er en smule lysere enn hos en vanlig Mørk.

Men han er ikke det. Selv med de mørke klærne, hendene i kors over brystet, pusten som hever og senker seg i et raskt, stødig tempo, så er det ikke noe demonisk i ham. Fyren har ingen aura - i hvert fall ikke en overnaturlig en - og jeg innser til min overraskelse at han er menneskelig.

Han lener seg inntil noe da jeg får øye på ham - en bil, ser det ut til. Panseret glitrer i sølv fra solen. Fingrene hans holder hardt rundt noe som ser ut som en liten lommekniv, og øynene mine kan ikke la være å følge med mens gutten bøyer seg ned og begynner å skrape i lakken med raske, sinte bevegelser.

Jeg vet ikke om det er engelen i meg som får meg opp på beina og praktisk talt løpende mot ham, eller min egen nysgjerrighet som mister tålmodigheten, men gutten legger ikke merke til meg. Jeg ser musklene i armen hans stramme seg mens han jobber med å risse et ord inn i panseret på bilen, og kan såvidt lese det over skulderen hans; et ord jeg ikke engang kan forestille meg meg selv si.

"Du kan få politiet etter deg for det der, vet du," staterer jeg, og gutten skvetter bakover av overraskelse, noe som fører til at den ene K-en blir betydelig større enn den forrige.

Han snur seg og ser på meg, og et øyeblikk ser jeg bare irritasjonen glimte i øynene hans, før blikket studerer meg skikkelig. I noen sekunder rører han seg ikke, og det er nesten som - det er umulig, men det er nesten som om han vet det.

"Hvem i Helvette er du?" Glefser han, og jeg kan ikke la være med å rykke til ved ordet Helvette. En rask smerte skyter gjennom kroppen min, før den forsvinner like fort som den kom.

"Luke." Jeg introduserer meg før jeg i det hele tatt rekker å tenke meg om, og gutten himler med øynene. Han ser ikke direkte på meg, legger jeg merke til, bare stirrer på luften mellom oss som om han unngår å møte blikket mitt.

"Og hvorfor i Helvette bryr du deg om jeg herper en bil? Det er ikke din."

Kan han slutte å si det ordet?

"Det er ikke din heller, er det?"

I noen lange sekunder bare ser han på meg, rent hat i blikket, før han snur seg og fortsetter å skrape ordet inn i sølvlakken. Den skingrende lyden av knivspissen mot metallet borer seg inn i trommehinnene. Jeg kan såvidt skimte tatoveringen som kryper oppover den venstre armen - ordet KAOS skrevet i tykke blokkbokstaver.

Jeg skjelver. Kaos - ordet for den evigvarende krigen mellom Engel og Demon.

Unntatt at det ikke finnes noen demoner, minner jeg meg selv på. De er borte.

Da han endelig fullfører, reiser han seg opp og ser nesten fornøyd ut med seg selv. I dette øyeblikket virker det nesten som om han skal til å si noe hyggelig, før han ser på meg og fylles av avsky igjen. Jeg bare smiler, uvitende om hva jeg egentlig prøvde å oppnå her. Han er helt klart ingen Demon, til tross for handlingene hans. Ethvert menneske er i stand til å skrape av lakken til et annet menneskets bil - en Demon ville destruert den fullstendig.

"Jeg er overrasket over at du lot meg fullføre," sier gutten omsider, og river meg ut av tankene. Han stirrer på meg, og igjen får jeg den følelsen av at han vet. Det føles som om han ser rett igjennom meg. "Er ikke det liksom imot din natur?"

Stum av sjokket gjør jeg ikke noe annet enn å se på at gutten vandrer vekk. Det brune håret hans glinser i solen, ryggen svaier en smule idet han går. Han vet. Han må vite det. Imot din natur. Det er åpenbart at han vet.

Men hvordan? En vanlig dødelig skal ikke vite om oss. Det er ulovlig. Det er umulig.

Han er ingen Engel, men han kan ikke være en Demon heller. Han er menneskelig, men han vet.

Jeg ser etter gutten lenge etter han har forsvunnet, og ordet han etterlot seg i lakken glinser mot meg. Jeg blir stående der helt til eieren av bilen omsider kommer gående, og fyren kaster et blikk på den fullstendig ødelagte lakken, før øynene finner veien til meg.

Han er rasende - jeg har aldri forstått menneskets raseri. Demoner kan være rasende - de er skapt til det. Men mennesker? De har alt, likevel flyr de i tottene på hverandre over den minste ting. Jeg antar det gir mening at mennesket er resultatet av Engel og Demon, men jeg kan aldri forstå dem.

Eieren av bilen roper et eller annet, går helt i flamme, og jeg stirrer på ordet i lakken. De skjeve bokstavene gutten risset inn former et ord jeg selv aldri ville kunne si, selv hvis jeg prøvde.

Eieren fortsetter å rope, irriterer seg over min mangel på forklaringer, før han smeller igjen bildøren i ansiktet mitt og presser ned gassen. Hjulene hviner mot asfalten i et hyl idet han farer ut av oppkjørselen - og ordet forblir risset inn i panseret, som den personen som skrev det er risset inn bak øyelokkene mine.

Ingen Demon. Ingen Engel. Likevel vet han.

Jeg vet ikke hva han er, og jeg vet at det ikke er min oppgave å finne det ut, men kroppen min verker etter det.

Jeg må finne det ut.