Kaos, Krig, Kjærlighet

12 | Vingeløs

A s h t o n

Skolen har ærlig talt ikke lært meg en dritt. Det eneste utfallet jeg har fått fra de endeløse timene om dødelig historie og fysikk, er at jeg har lært meg å flette inn banneord i setninger de ikke hører til i, og sove usett i timen.

Jeg klarer ikke følge med. Jeg har aldri klart å følge med. Lite hjelper det også at jeg konstant tenker på en Engel med blondt, småkrøllete hår og intense, blå øyne når jeg egentlig burde fokusere på biologi.

Jeg er ikke homofil. Jeg har aldri sett på meg selv som det, og kommer ikke til å gjøre det bare på grunn av denne éne hendelsen. Altså, det er helt vanlig, er det ikke det? Gutter som kysser gutter i fylla?

Hvis det er sant at påvirkningen bare er tull, vil det si at det var min avgjørelse. Jeg husker ikke hva jeg tenkte sekundene før. Jeg vet ikke hvordan jeg kom frem til det. Før i går kveld, hadde ikke tanken en gang streifet meg - nå får jeg den ikke ut av hodet, uansett hvor mye jeg prøver å fokusere på biologi i stedet.

Hvis jeg var homofil, sånn rent hypotetisk, kunne jeg uansett ikke ha falt for Luke. Ikke bare er hele rasen hans skeptiske til dødelige i seg selv, de kommer garantert til å være skeptiske til meg. De hater meg. Luke burde hate meg. Eneste grunnen til at han ikke gjør det, er fordi han ikke er klar over det.

Ennå.

På et eller annet tidspunkt vil han finne det ut. Han kommer til å legge brikkene sammen, eller noen kommer til å fortelle ham det. Så hvis jeg, rent hypotetisk, tillot meg å føle noe som helst, ville det også bare vært midlertidlig, til sannheten igjen ville komme frem og jeg ville såret oss begge to.

Jeg føler meg kvalm. Jeg vil ikke at han skal vite det. Jeg vil ikke se ham fastslå hvem jeg er basert på ting jeg gjør. Ting jeg vil gjøre.

Jeg tror jeg kommer til å kaste opp. Ting jeg vil gjøre. Hvordan kunne jeg i det hele tatt kysse ham, vel vitende om planene mine? Kanskje alle har rett - jeg er verre enn en Demon. Mye verre.

"Irwin?" Hører jeg læreren si idet jeg braser opp fra pulten jeg sitter ved. Elever stirrer på meg, på gutten som ikke har sagt et ord hele tiden han har tilbrakt her, og innser at Ashton Irwin endelig har gått fra vettet.

Deretter løper jeg ut derfra, fremdeles med kvalmen og hodepinen byggende opp i meg, og samvittigheten som fysisk tynger meg med, drar meg ned mot gulvet.

Hvis han finner det ut, vil han hate meg. Engler kan ikke føle det, de skal ikke kunne føle det, men han kommer til det så straks han finner ut av hemmelighetene mine. Grunnene mine. Planene.

Jeg burde avlyse dem. Med samvittigheten og panikken over at han skal finne det ut, burde jeg endre mening. Endre planene, bestemme meg for at jeg ikke trenger å gjennomføre dem.

Jeg innser straks at jeg aldri var redd for delen om å være homofil. Ærlig talt? Det er det minste av probleme mine nå. Den virkelige trusselen var ikke noe av det, den var meg. Den var frykten for sannheten, tanken om at han på et eller annet tidspunkt vil finne ut av den.

Jeg er ute av bygget. Jeg merket det ikke selv, en gang, men beina mine dro meg ut før jeg innså hva de drev med. Jeg lar blikket vandre over plassen, desperat etter å finne en løsning hengende i lufta, en måte jeg kan få både planene mine og Luke. En måte jeg kan slippe å velge.