Kaos, Krig, Kjærlighet

5 | Kanel og kaffe

L u k e

Siden jeg ikke går på dødelig skole, begynner jeg raskt å løpe tom for idéer å fylle opp dagene mine med. Den første tilbrakte jeg med å vimse rundt på leting etter Max. Jeg kunne føle nærværet hans, men det virket av en eller annen grunn som om noe forstyrret det, som dårlig dekning på en mobiltelefon. Vanligvis er det å finne oppdraget ditt en enkel oppgave, men åpenbart må jeg ha blitt forstyrret av mengden dødelige, for det tok meg en stund før jeg i det hele tatt fant ham.

Jeg fant Ashton først, og lot det distrahere meg, så dumt som det høres ut. Gutten bare fanget oppmerksomheten min, selv om han er langt fra mitt egentlige oppdrag. Jeg må ærlig innrømme jeg først trodde han var en eller annen form for Demon, men nå er jeg overbevist om at han er noe annet. Han prøver å gjemme det, men fyren er snill. Jeg er nesten helt sikker.

Likevel hevder han at det har vært en... En Demon i leiligheten hans. Jeg grøsser ved tanken, selv om det åpenbart er en løgn, en eller annen form for en misforståelse, eller rett og slett et forsøk på å sette meg ut fra Ashton sin side. Han er allerede sint på meg for å ha gått inn i leiligheten hans, så at han fant på dette som en hevn er godt mulig.

Men den... Fjæren. Et eller annet med den virker bare ikke riktig. For det første, var den nærmest badet i beskyttelsesformler for å skjule sin sanne form. For det andre, var den sanne formen svart. Jeg vet ikke mye om Demoner, rett og slett fordi ingen der jeg kommer fra liker å snakke om dem. Jeg vet likevel at de var mørke skapninger, som natten selv, og vingene deres var mørke, bustete og robuste. Jeg har sett bilder av dem, malerier, og alle virker like kalde og ondsinnede - akkurat den følelsen jeg fikk av fjæren.

Men den fjæren kan umulig komme fra en. Demonene er utdødd, forsvunnet, borte. Vi visket vekk de siste restene av dem ved krigen for nesten hundre år siden, og ikke en eneste Demon har blitt sett siden.

Det må ha vært Ashton. På en eller annen måte må han ha fått tak i en Englefjær, tuklet med den med svart magi, helt til den lignet noe Demonisk. Jeg vet ikke hvordan han fikk det til, men han må åpenbart ha et eller annet å gjøre med den mørke siden. Det finnes fremdeles mørke skapninger, og jeg vet ikke en gang om alle. Det er fult mulig at Ashton er en eller annen form for ånd, eller kanskje en dødelig som har viklet seg langt inn på den Mørke siden.

Problemet er bare at han virkelig ikke ser ut som en. Han har tatoveringer, ja. Han har til og med ordet KAOS, som symboliserer hele konflikten mellom Engler og Demoner, tatovert på den venstre armen. Likevel, selv med den, er det ingenting ved ham som virker mørkt. Han virker mere trist enn ond, faktisk, som om han er sliten konstant. Dessuten er øynene hans for varme, og ikke de tomme hulrommene jeg har sett Demoner ha i historiebøkene. Ashton er rett og slett for hyggelig i utseendet til å være en Mørk.

Jeg vet ikke hvorfor jeg sitter og tenker på øynene til Ashton når jeg egentlig burde fokusere på oppdraget mitt. Selv fjæren er ikke min bekymring, enda jeg muligens burde si noe om den til rådet.

Og den bamsen. Den setter meg litt ut, særlig med navnet, og måten Max snakker om den som om den faktisk snakker den også. Og han kalte meg en Engel. Hvordan er det i det hele tatt mulig? Barn har fantasi, men hvorfor skulle han si noe så passende, helt ut av det blå? Og i tillegg påstå at en synsk bamse med et Demonisk navn fortalte det til ham?

Jeg har aldri følt noe særlig redsel før, annet enn nervøsitet. Det eneste jeg har stresset over tidligere, er hvordan i alle dager jeg skal oppføre meg rundt andre Engler, som ser ut til å avsky meg uansett hvor jeg går. Men denne bamsen får meg til å bli oppriktig redd. Redd for at den gutten på en eller annen måte har kommet i kontakt med en bamse som inneholder en ånd. Hvis dette stemmer, kan Max være i fare, og han er oppdraget mitt, som betyr at jeg må beskytte ham.