Kaos, Krig, Kjærlighet

22 | Trodde du var en myte

A s h t o n

Timer, minutter og sekunder smelter sammen og er umulig å skille mellom. Jeg blir sittende helt til det gjør vondt i beina og føttene holder på å sovne. Hele kroppen er utslitt, men ikke spor av trøtt, enda jeg må ha vært våken i over et døgn allerede.

Minnet om hvordan Luke så ut idet de arresterte meg — panikken i øynene, de få sekundene der han lignet mer et ukontrollert menneske enn en rolig engel — finner igjen veien til tankene. Jeg hørte ikke ordene hans der og da, men de kommer krypende tilbake nå; Jeg skal få deg ut herfra.

Jeg knyter nevene så neglene graver seg inn i håndflaten. Måten han sa det på fikk det til å virke som han er villig til å gjøre hva som helst, noe som gjør meg redd og trist og irritert på samme tid. Han burde hate meg, men blikket hans avslører aldri noe i nærheten av hat, enda han nå vet at av alle ting i verden, er han den som skremmer meg mest. Det er en annen type frykt, en som lever i beinmargen og konstant graver seg dypere i deg, enn den som kommer utenfra. På en eller annen måte er den nesten verre.

Ordene min feil surrer rundt i hodet, gnager meg opp innenfra gjør kroppen nummen. Jeg fører knyttneven til veggen, bare for å sjekke om jeg føler noe, men det eneste jeg merker er en svak prikking i knokene.

Jeg fortsetter. Kanskje jeg bare kan slå til hele verden rundt meg kollapser. Kanskje jeg kan slå meg så langt inn i veggen at jeg forsvinner. Den er kald, hard og hvit, men for hvert slag farger jeg den mer rød. Er det blod? Eller noe jeg ser for meg?

Er jeg i ferd med å bli gal?

Det må ha gått timesvis, men det er ingen måte å sjekke tiden. Jeg tar meg selv i å nesten håpe på at Luke på en eller annen måte vil klare å få meg ut herfra, enda jeg hater meg selv for å lengte etter det når jeg vet hva jeg kommer til å gjøre. Han kommer ikke til å forstå. Han kommer til å hate meg, men er ikke det det beste? Har ikke Amon et poeng?

Halsen begynner å bli tørr, og utmattelsen ser ut til å endelig ta meg igjen da en lyd får meg til å rykke til. Magen min knyter seg umiddelbart. Er det dem? Har de kommet for å henrette meg allerede? Hvordan henretter man i det hele tatt noen? Jeg kan ikke huske å noensinne ha hørt om det før. Det er få som har blitt bannlyst i det hele tatt, og enda færre som har returnert etterpå. Så få at jeg tror det kun er meg.

Jeg snur meg rundt, og til min overraskelse står en ung mann der, rundt tyve på ansiktet å dømme. Jeg kaster et blikk på døren, men den er fremdeles låst, og jeg hørte ham ikke komme inn.

Han ser et kort øyeblikk ned på hendene mine, rynker pannen og rister på hodet. Håret er sandblondt og rekker ned over ørene, og huden flekkete av solfregner. De tydeliggjøres av den unaturlig bleke huden.

Han nikker mot hendene mine. "Dårlig teknikk," kommenterer han. "Du ødelegger knokene dine på den måten."

Jeg svarer ikke. Hendene mine finner veien til lommene for å hindre dem i å skjelve, men jeg må se ut som et vrak likevel. Jeg har ikke sovet, ikke spist, ikke gjort annet med å forsøke å forsone meg med tanken om at jeg antakeligvis kommer til å dø, og at en engel der ute antakeligvis kommer til å gjøre noe idiotisk i forsøket på å stoppe det. I grunn vet jeg ikke hva som skremmer meg mest. Å dø? Eller hva Luke planlegger å gjøre for å hindre det?

Gutten i døråpningen kremter. "Tiden er inne," sier han, og bekrefter mistanken min. Han er sendt hit for å hente meg av Rådet. Han kommer til å føre meg til min egen henrettelse.

Til min egen død.

Gangene er malt hvite, slik at det er vanskelig å se forskjell på gulv og vegg. Jeg følger etter gutten, fremdeles i et halvhjertet forsøk på å ikke få panikk. Latterlige tanker følger meg hele veien; tilfeldige minner, ting jeg har hørt, ting jeg har sett.

"Dette er ikke riktig retning," påpeker jeg til slutt. Som liten tilbrakte jeg, merkelig nok, overdrevent mye tid i disse lokalene. Imens faren min var i møter løp jeg rundt i gangene, uvitende om hva som befant seg innenfor dørene. På den tiden var det bare et sted med god plass til å bevege meg. Jeg husker store deler av disse korridorene utenatt, og dette kan umulig være veien vi skal gå.

"Du har vært her før," svarer gutten uten å se på meg. Det er ikke et spørsmål. "Så du er virkelig sønnen til Caige. Du ligner ikke så mye på ham, hvis du skjønner hva jeg mener."

Jeg skjønner over hodet ikke hva han mener. Jeg ligner på Caige. Jeg hater det, men det er sannheten. Vi har den samme nesen, den samme fargen på håret, samme høyden, enkelte har til og med sagt at jeg har samme gange, enda jeg ikke ser det selv. Den eneste store forskjellen, antar jeg, er blodet — han er helt Demon, jeg er halvt. Men gutten foran meg kan umulig vite det, hvis han er på side med Rådet.

Han fortsetter å lede meg fremover helt til jeg mister tellingen på antall svinger. Jeg kjenner meg ikke igjen lenger, noe som gjør meg usikker. Han låser opp en dør, og korridoren vi befinner oss i er så bortgjemt at selv den yngre meg, som lekte i disse gangene i timesvis, aldri fant den.

Det er kaldt, og veggene begynner å gå over i stein. Hvis jeg ikke innbiller meg det, er det vindt som kryper opp langs armene mine, noe som får meg til å rynke pannen i forvirring.

"Hvem er du, egentlig?" Spør jeg nølende, i stedet for det jeg virkelig lurer på: Hvorfor er jeg fremdeles i live?

Han snur seg og smiler smått til meg. Jeg føler meg straks ukomfortabel. Han ser merkelig ut, ikke helt som en engel, men ikke noe annet heller. I stedet for en engels myke kanter og glassaktige øyne, er han skarpere, ansiktet fult av kontraster.

"De fleste kaller meg Val," sier han. "Men det er ikke det fulle navnet mitt."

Jeg ransaker hjernen etter minner om navnet. Val. Ingen engel jeg har hørt om bærer navnet Val.

Jeg stopper opp et sekund. Val...

"Du er Valac," renner det ut av meg. "Halvt engel, halvt demon. Jeg trodde du var en myte."

En myte er å pynte på det. En skrekkhistorie er mer passende. Jeg har hørt småbarn snakke om ham, om hvordan demonen i ham overgikk engelen. Men det har aldri vært noe mer enn en historie.

Han flirer. "Engler er overdrevent glad i skrekkhistorier, er ikke det litt rart? Jo, jeg heter Valac. Jeg er halvt. Og hvis det de sier om deg er sant, er du det også."

Jeg rynker pannen nok en gang. "Rådet tror ikke på meg," poengterer jeg. "Hvem sendte deg?"

Han ler. "Trodde du engler har sendt meg? De tror ikke på at jeg engang eksisterer. Nei, en demon sendte meg. En ved navn Calum?"

Alt jeg rekker å si er hva? før han åpner enda en dør. Han blir stående med det samme, smale smilet i døråpningen, og med den andre hånden veiver han meg inn mot den.

Jeg blir stående og se tvilende på ham. "Hvordan kan jeg stole på deg?" Sier jeg.

"Du kan ikke det," svarer Val. "Men du kan stole på ham, regner jeg med."

Jeg retter blikket innenfor døren for å se hvem han snakker om. Øynene mine treffer straks en annens, og de er ikke til å ta feil av.

Blå øyne.

Gyllent hår.

Luke.