Kaos, Krig, Kjærlighet

15 | Førtiåtte timer

A s h t o n

Faren min er i live. Jeg er ingen morder. Luke Hemmings er muligens forelsket i meg, og lederen over alle Engler er kanskje eller kanskje ikke en Demon.

Jeg har vært nede i flere måneder, og stillheten har sakte drevet meg nærmere vannvidd. Å forlate stedet jeg vokste opp var som å se restene av mitt gamle liv prelle av som størknet maling på et gammelt trehus. Så mange ting forsvant, så mange personer, evner, tradisjoner. Jeg var overbevist om at mitt nye liv ville drive meg gal før jeg i det hele tatt fikk slått meg ned, at jeg ikke ville takle hvor lite det var igjen.

Nå virker det livet som en dagdrøm. Faren min er i live. Den eneste personen jeg virkelig har vært i stand til å hate, vandrer fremdeles rundt, kommanderer fortsatt Engler av lavere rang, blir fortsatt sett opp til og forgudet. Den eneste personen jeg noensinne har fryktet og hatt mareritt om i månedsvis viser seg å være like levende som meg selv, og nå skal jeg liksom dra tilbake? Det er galskap.

"Jeg synes fremdeles dette er en dårlig idè," mumler jeg skeptisk, og flakker nervøst med blikket. Jeg føler meg en smule kvalm, med kroppen dirrende av nervøsitet.

Han holder meg i hånden. Jeg vet ikke hvorfor tankene mine ikke slutter å stadig falle tilbake på det faktumet at Luke holder meg i hånden. Hendene hans er mindre enn mine, men varmere. Eller kanskje jeg bare er kald?

Han snur seg og ser på meg. Har øynene hans alltid vært så blå? Har de alltid fått meg til å rødme?

"Familien min..." er alt han sier. Hadde han sagt dette for noen dager siden, hadde jeg antakelig bare gått videre og latt ham finne ut av dette på egenhånd. Jeg hadde ikke brydd meg. Nå er alt tusen ganger mer komplisert.

Hvis jeg fikk valget om å dra tilbake, hadde jeg selvsagt svart ja - men ikke som dette. Ikke som Vingeløs, en tidligere Engel fratatt tittelen, og enda verre, en morder. I deres øyne vil det ikke spille noen rolle om jeg lyktes eller ikke. Jeg prøvde. Jeg ville ha prøvd igjen.

Jeg slikker meg på leppene. "Han er en Demon," hvisker jeg lavt, og nikker mot Calum. "Hvordan kan vi stole på en Demon?"

Luke sender et blikk mot Calum, som for øyeblikket står et stykke unna og ser ut til å kjede seg. Holdningen hans er rett, nesten som en Engel, hvis Engler oste av selvtillitt. Jeg legger merke til at Michael stirrer på ham. Ærlig talt, så latterlig.

"Han virker grei," motsier Luke etter en stund, som river blikket mitt tilbake.

"Demoner kan lyve," svarer jeg skeptisk.

"Det kan du også, men jeg stoler på deg, gjør jeg ikke?"

En del av meg har lyst til å si gjør du?, men jeg biter tennene sammen i stedet. I grunn burde han ikke stole på meg. Jeg er den mest upålitelige av alle her - jeg har absolutt ingenting å tape.

Jeg ser på Luke. Ingenting å tape, gjentar jeg i hodet. Plutselig er jeg ikke like sikker.

Jeg nikker. Jeg aner ikke om påvirkningen til Engler bare er oppspinn, men om den eksisterer eller ikke, så har Luke noe som får meg til å gi etter før jeg i det hele tatt har begynt å tenke over hvorfor.

Jeg drar frivillig tilbake til et sted som ønsker meg drept om jeg returnerer. Engel, halvt, Demon... Jeg har ingen anelse hva jeg er, men én ting kan jeg slå fast - jeg er fullstendig idiot.